29. januar 2012

Hvor var du da Prinsesse Diana døde?






Det var en klassetur i 10. Klasse på Sandotna Skole i 1997. Byen var York, i Yorkshire, Nord-England. Jeg skulle bo hos Mrs O'Leary og bodde i gateadressen 57 Wilton Street sammen med Kenneth, Odd Birger og Reno. Mine klassekamerater fra klasse 10B. Jeg hadde pugget alt sammen utenatt.





  Hvis dere tilfeldigvis kjenner noen av mine fortellinger fra før kan jeg trygt si at alle heltinnene fra 10 C også skulle være med. Blant annet legendene Maria, Helene, Christel, Cathrine og Stine. Sorry borry til jentene i klasse 10 B... Skyld på BT. Ok, la gå. Linda og Kristine aka Ace Ventura, hei!

Ikke minst var blant annet mine getoboys Daniel M, Espen T og John Olav også i klasse 10 C.

Gary Speed 2
Dagene før vi reiste lå jeg på rommet mitt og dagdrømte om England. Jeg hadde ingen anelse om at det skulle se grått og trist ut slik som det gjør hos Mr. Bean. Jeg trodde han var norsk – fra Oslo, liksom.
Needless to say at York var ja, grå og trist. Vi ble innlosjert i det skitne nabolaget i forstaden hos Mrs O'Leary og hennes datter og alle kattene. Det så ut slik som du sikkert kan forestille deg. Arbeiderklassestandard, brune murhus, hvite dørkammer, bleike ungdommer i gatene, lunkne bønner i tomatsaus toppet med et stort flak bleik isbergsalat.
England hadde selvfølgelig nok å tilby for oss som aldri hadde opplevd Kentucky Fried Chicken, Footlocker, Madame Tussauds og et eller annet torturmuseum. Jeg lot meg til og med fascinere av ymse obligatoriske skolebesøk som blant annet den gigantiske Yorkshire kirken. Whitetrash som jeg er av natur husker jeg kanskje aller mest kinofilmen Speed 2 med Keanu Reeves.

På en av de fine kveldene jeg husker samlet vi oss som vi vanligvis gjorde i Loddefjord, på basketballbanen. Den fordervede basketbanen var ikke så fin som den på Sandgotna Skole, men det var noe annet. Basketballnettet var av stålkjetting der vi i Norge vanligvis har nylonstoff. Vi hadde sett slike i amerikanske hoodfilmer og alltid latt oss fascinere av hvor stilig det klinger når ballen treffer kurven. Det var ikke vanskelig å overtale han gale fyren i klassen min, Deigen, til å klatre opp på basketkurven og rive stålnettingen av hengslene. Vi ble oppdaget og kom i klammeri med de illsinte britiske ungdommene med Adidas knappebukser og bmx-sykler. Men med gode universelle G-normer, noe vi LOD nasty boiz har, løser man alle verdensproblemer med en fair runde med enogtjue. Vi vant. Om jeg ikke husker rett fikk vi med oss kjettingen hjem. 

31.August, den tredje dagen i York: Jeg våknet opp i huset til Mrs O'Leary og hennes datter som satt som klistret foran TV-en og gråt. En tragedie hadde rammet nasjonen og prinsesse Diana var omkommet i en bilulykke i Paris. Byen så enda mer grå ut enn noensinne. Vi var der. Likevel er det noe annet jeg husker midt i all sorgen. Jeg sto inne på Footlocker og så på klær og til min store overraskelse oppdaget jeg at sportsmerket Nike hadde tatt vekk skriften i sin logo. Plutselig skulle «swooshen», Nike sin gjenkjennelige logo, stå for seg selv. Helt på egen hånd. Som når far slipper taket fra sykkelen til sin sønn, som et taterbarn på flyplassen … Just Did It.

Klasseturen møter sin slutt, men det er også her fortellingen møter sitt vendepunkt. Vi befinner oss på englandsbåten på vei hjem og jeg står ute på dekk alene. Jeg bruker opp det siste bildet i filmrullen på mitt engangskamera på solnedgangen og det åpne havet. Jeg antar at jeg også har Christel i tankene. Men nei, fortellingen skal ikke ende med at hun kommer ut på dekk og leier meg i hånden. Jeg stirrer i det mørke havet og på de hvite bølgeskvulpen. Plutselig flyter det som ligner et svart og langt gummidekk opp og ned av vannet inntil båten. Noen sekunder ser jeg også en stor hvit flekk og en ryggfinne. Så er den vekke. Og det var det. Dagen etter er vi hjemme i Bergen og alt var antagelig som normalt. For meg også.
Jeg har holdt dette for meg selv. Frykten for å bli misforstått eller ledd gjorde at jeg valgte å holde synet for meg selv.

I DAG HANDLER det ikke lenger om hva jeg så. Det er den spesielle og udefinerbare følelsen, kriblingen, spenningen, frykten og gleden innvendig som er viktig. Den vil jeg aldri få tilbake igjen. Det er heller ikke meningen tror jeg. Men noen ganger når jeg tenker på spekkhoggeren lurer denne lille fornemmelsen seg frem. Og ingen kan toppe den. Selv ikke jentene i 10A. Ja, den var sinnssyk stor den spekkhoggeren.


Publisert i Bergens Tidende 02.02.2011

29. oktober 2011

Make that change.

Sturle Kvilekval, han som synger, vi er bare en fortelling, på radio. Mad stolt av jævelen. Slengte han fyren på WiMP kontoret nedi bakken og ristet han skikkelig. Eg ska' faen ha gratis abonnement for denne skrivesaken! Han dodden bare noiet knusevinkel på Fjoddixene og ga alle fem tilgang til gratis musikk, type resten av livet:) Thanx tjommi. 

Begynn å skriv folkens. Its crazy money in the game. Kjapp an eller så tar Sturle dere igjen. Han er så hooked at mailene ang. bookings for eventjobber er som krimbøker. Full i konspirasjoner:) Har selv aldri lest krim, eller bøker. Hadde dysleksi på videregåendeskole og da var jeg liksom fritatt fra lesing i all generell forstand, diggi det, fikk sitte på data på eksamen, tok med en diskett, fikk 5' i sosialkunnskap:) For min del, folk er all over my case, Nam kan ikke du skrive noe for oss då, de jentene i telefonen har evig deilig nrkstemme og mailsene er dipped i smilyface, og du bare, lett, men jeg gjør det bare for deg. Så kicker noien seff inn, men så boom, $, du kjøper sushi på Kiwi på Hetlevikåsen, betaler telefonregninger på nettbank, easy living på bare greasy ass skriving. Bare sjekk ut dette innlegget, 500,- rett i lommen til SulleKai for å diktere småli' ordrett hva jeg sier. Possibilities. Det ser jo helt norsk ut der du sitter og leser? 
Kom an slaure-Loddefjord. Skriv ymse drittz og send til Ba eller BT, og si, kom an, dette e mæt. 9 av ti her ute sitter i kjellerleilighetene er geniale. Vi kaller det LOD-gener, men gener står for genier, men sant, vi er tidenes humble folkeslag, vi baner rom for folk der ute. Slightly paranoid as well er vi og, so its all good to just stay in hood sånn sett. Har selv bare stortsett danket meg her ute på sofaen til min mentor, Papa roachclip, også Fjorden Baby sin famileterapeut, og bare nøte livet. Wussup jewPål, youporn, Stig, Kjetil, Yngve, Ask, Kim E, Ivan pluss alle i Loddefjord, og det rare musikkreiret uti Skålevik. God Damn. Som musiker gjør jeg min plikt som alltid, tar med noen xlr kabler, jacker, trommestikker til folkene, og la meg få si, det er en vandrende Sun Studio her ute i de tusen hjem. Sofistikert. 
Carl Perkins...tyggetobbi,crossroads,..demons...støvballer. No mo' gangsta. Highway menn nå. Rocknrolling and patrolling. Har bumpet over masse bra utstyr som, raevfingsi/crémegule sennheiser mikks fra 67, ol skool telecaster fra nashville tennesse, ymse lapsteels, mxr pedaler og OD-1, fattigmannsgrungemasteren stacket opp til Peavey 15w og en epiphone SG i kjent xgenerasjon vigør. Bare les Sturle sin tekst under her, yes we are the fuckedupgeneration...in deed. Og en surfegrønn mustang har jeg også sett på riksvei 555 til Sotra. Og det er høst her ute. Beautiful. Vi vet dakka e der ute LOD. Rise above. Above the rimshot. 

Sturle skrev denne piecen herunder på null komma niks og boom, mad freeload. Headphones, tracksuits...Fairly dipped, mothafuckas. Riktignok mad whack attack hva folk gir vekk av ting av og til. Noen av de pumaskoene med to venstrebein som Flemmet og Kjetil er helt utrolig mongo ridikolaus. Usch, jeg har dårlig samvittighet, jacket en ung gutt i Lillehammer, big time Fjorden fan, stod helt foran, ville bare ha en t-skjorte og vi grindet han til å kjøpe et par Reef sneakers av to forskjellige størrelser. 39 og 43...My heart goes out 2 u. NB! Det var bare flipp at vi facerapet deg, Du ble bare panket langt inn i heinien av g-koden rett og slett. LoLs, på Øya backstage var det en trendy butikkdame som gav vekk de styggeste dongeribuksene med rockefrynser på knærne og islandshestesleng til alle "rocke" artistene. Hehe, så Maria Mena komme ut av dassen med en sånn bukse:)

Fjorden Baby hilser og sender alle mye kjærlighet for tilbakemeldingen for SKBrannlåten Republikken. Gøyeste musikkopplevelsen. Tenk å få være med på noe så stort. Vi leide inn en VC-10 vocodeursynth for å få robotstemmen på Elektrisk Regn partiet, tok med et lass av et crazy kor og banket ned kompet i studio kjapt med style og grace. Jan Eivind sine trommefills, prøv det selv og skjønn at Jan E, han, han e en altfor mata fyr.
Digger fotball, digger Brann. Nå må de konse om å vinne. Our heart goes out to you players. Lykke til! Austin - du er den kuleste fyren i verden.

Les dere opp på Sturle sin deilige nostalgoatrip. 1991. 

Wimp Rewind - 1991: Året jeg fant ut at wank-off var galskap digg for en selv.

Hallo.
I mine kretser var det obligatorisk å hate på Marky Mark & The Funky Bunch for alle jentene hadde plakater av ham i baris på rommene sine og han var lizm definisjonen på wack. Det var Michael Jackson og Guns N’ Roses det handlet om for meg, på kassett. Tror jeg fikk Dangerous-originalen (for et cover!) av min mor og Use Your Illusion 1 & 2 originalene (for noen covre!) av min onkel. Men stort sett var det kopierte mixtapes det gikk i den gangen, Spin Doctors, Ice Cube, 808 State, Naughty By Nature, The September When, Ice T, Life.. But How To Live It?, Dr. Alban, Yello og KLF på samme kassett, og alle med respekt for seg selv hadde walkman.

 

Ja, det var en spesiell tid, 1991, jeg ble ni det året og var klar for dette livet, klar for en jam, vi var MTV-generasjonen, young, dazed, confused etc. Husker en i parallelklassen som åpenlyst digget Roxette og hadde Joyride, originalkassetten. Han kisen der er modig tenkte jeg, for jeg likte jo musikken, men kunne ikke si det til noen, var redd for at det kunne bli holdt mot meg (slik var det med så mye). En låt jeg husker veldig godt er “Losing My Religion” av R.E.M, de var et av favorittbandene til min onkel, men det ble litt for sofistikert for en ung gutt som meg, heftig tema, religion, en venn av meg sa den handlet om jødedom og det var ganske scary. “Wind Of Change” med Scorpions er en annen låt fra det året som havner litt i samme kategori, tror ikke jeg hadde den på kassett for den hadde ikke gatekred av en eller annen grunn, men sett i ettertid er jo det en kongelåt som ga varige inntrykk på min sjel, den plystringen, faen, gåsehud-vibber.
Vi så mye på MTV, den saken er grei. Kom hjem fra skolen og skrudde på MTV sporenstrex, det var en så naturlig del av vår daglige rutine at det blir for dumt å snakke om det som et slags rituale. Min onkel pleide å si at det kule med MTV er at det går an å se cirka hver tredje video og i mellomtiden er det bare til å zappe i kanalene, se litt snooker på Eurosport f.eks. Ok, her kommer en innrømmelse, min onkel kalte Simply Red for Simply Crap, men jeg likte litt han rødhårete kisen som vandret gjennom ørkenen under stjernene i en kappe, hadde sympati for ham på en måte. Det gjorde ikke saken bedre at absolutt alle vennene mine avfeide denne gruppen som homo-musikk og at min onkel fortalte (advarte) om en løk i Loddefjord (Olsvik eller Brønndalen) som hadde fått kallenavnet Simply Red’n fordi han ville putte på Simply Red på en fest, noe som tilsvarte å bli stemplet som taper og tulling, en freak, for evig og alltid. Alt dette fikk meg til å innse at musikk var alvorlige saker, viktigere enn liv og død akkurat som fotball. Yes, noen år senere dukket Jamiroquai opp og jeg havnet i en lignende eksistensiell krise (men det er en annen historie).
Uansett, jeg er sikker på at de som vokste opp uten kabel-tv ble litt kjipere folk enn oss, det må ha manglet noen sentrale inputs i livene deres og jeg innbiller meg at de er skikkelig bitre nå og stemmer FrP hver eneste gang på trass eller som et slags prinsipp. Bare tenk på alle disse inntrykkene vi ble servert daglig, som har formet oss på godt og vondt og som de har gått glipp av, “Cream” med Prince & The New Power Generation, “Under The Bridge” med Red Hot Chilli Peppers, “Freedom” med George Michael, “Been Caught Stealing” med Janes Addiction, “Gonna Make You Sweat (Everybody Dance Now) med C + C Music Factory, “Unbelievable” med EMF og listen goes on 4ever og dette er bare 1991….
Og ja, på slutten av dette året dukket det opp en låt og en video som forandret vår virkelighetsoppfatning grundig og totalt, alle snakket om dette bandet, denne stilen, denne lyden, i skolegården, på senteret og i hjemmene, min onkel sa uten å blunke at dette var the real deal 4real, jeg tenker selvfølgelig på Nirvana, “Smells Like Teen Spirit” fra fantastiske Nevermind, ingenting har vært det samme siden.

MTV (r.i.p)
- Sturle, Fjorden Baby

28. oktober 2011

NINJA

av Lars Vaular
alt eg husker e 
eg kom ned som en ninja 
med alle mine venner og venninner 
alle kaller meg en synder 
eg river det ned som et hinder 
eg kom ned som en ninja 
eg kom ned som en ninja 
tok mikken for å legge nokken linjer
alt eg husker e at alle sammen så sur ut 
eg måtte ta meg sammen så eg tok meg en tur ut 
tok en telefon, eg ville ha med meg gud ut 
gud sa “fy faen denne damen ser kul ut” 
eg følte meg som en guru 
gud kikket på hon og det blikket så lurt ut, 
gud brettet opp ermet og det kom en fugl ut 
rett i fra honolulu 
hon sa “herregud, triks er for kids mann” 
mens krigsbarn i krigsland synker i kvikksand 
“det e trist mann, sist gang eg hørte ditt navn
va det rett før mitt navn og ordet hitsang” 
han sa han “ska finne et barskap” 
han ga galt svar eg vil ha annet svar, 
han står og danser i sitt åpne landskap 
fuck å ta ansvar når du kan ta sjanser
koffor e gud så treig? koffor e gud så sein?
 koffor e gud så stein? !!vi står der som noen utropstegn!! 
mamma sa koffor e DU så treig? 
pappa sa koffor e DU så sein? 
koffor e DU så stein?

det e null makt i mine spede hender 
gud spantet en runde for å glede venner 
du visskje tro det før du ser det hender 
og sier hold an som en nederlender 
amen bare kulan hyrden og sauen e av samme ulla 
en bloody mary og en amarula - alle sammen syng halleluja 
hmmm, den der damen ser kjent ut 
eg kunne navnet før men det navnet har eg glemt ut 
men du, koffor hon så sint ut?
å ja det e hon der hanne nabintu 
hæ, på tide å gå hjem 
hjem til en annen som har døren sin åpen, 
insh’allah, gud e med oppi kåken
 eg e så ute men e inne i tåken
koffor e gud så treig? 
koffor e gud så sein? 
koffor e gud så stein? !!
vi står der som noen utropstegn!! 
mamma sa koffor e DU så treig? 
pappa sa koffor e DU så sein? 
koffor e DU så stein?
!!de stod der som noen utropstegn!!!!

25. september 2011

Udødelig Våpen

Har sett, Udødelig våpen 1, med Emilio Estevez og Samuel J. Jackson. En klassiker av parodifilmer viss du er på den greien. Du vet, Men With Black Hats/Don't Be A Menace While drinking Your Juice In The Hood? Denne her jo da  en sånn partner in crime Tango And Cash, 48hours, Kompangjongen og jeg, og ikke minst da, Dødelig Våpen 1-2 og 3. Pelle og Proffen...Oh yeah, her er en norsk samfunnsspørsmål til dere: Er det legit å si at Lene er mongodeilig enda? Så den først for to år siden du vet. Du vet jeg er semi-feminist. Seminist. Han som jobber pro aktiv for den nye Loddebevegelsen Femisøttién. ...Men du vet også, digger å tappe den fine assen til babygirlen min og si shit som, get yo fat ass ova here baby. Men det er total privat. Yeah, meg og hun debuterer snart med en kortfilm. Skal bli spennende å se. Den heter, Ain't no Love.

Noen filmer skal man strengt tatt bare ikke røre. Som Alle elsker Mary. Men jeg så Juice, den er dritbra. Hehe, i skrivende stund ser jeg på en film som heter Blood And Bone. Meg min og min gode venn Roger fra LOD alias The Human Roach Clip, altså en levende filter, han hadde så sterke murerfingrer etter svennebrevet når han var 17 år at han kunne røyke de siste bunndragene fra J'en. Bare py det var bunntobakken:) Lenge Leve hans Volvo S-40. OZ felger...

Blood And Stone er en kampsportfilm med en fyr som heter Michael Jai White som er den nye "karatehelten" i byen. For de som liker Mortal Kombat så er han Jax altså. Han er black og er sinnsyk kul. Denzel og Van Damme med den orientalske yin yang sanchaen som han Jet Lee. Du vet, Bruce er en galning/Jackie er bare totally gay. Jet, han er som meg, mad norsk, men samtidig mad utlending. U aint got nun on me. Michael J. White, han oppdaget jeg først når meg og Jan Eivind så Black Dynamite, som ja, igjen, er en av tidenes parodifilm av blaxploitation/Kungfu-filmene fra søttitallet. Må sees. I'm smiling, sier han, så er trynet hans helt dødsalvorlig. LoLs!!!!!!

Udødelig Våpen 1, det er bare elle elle elleville ideer i spinn over hele løypen. Som at han holder på et hårspeil og sikter på tyvene bak han istedenfor å bare snu seg å plaffe i vei. Viss dere husker, semi-erotikaen Sliver, så kjører de en twist på den óg, men den er bare total rastaraout. Pussyen hennes er bare en gigant bever. Sharon...damn, om jeg skal lage en film skal den hete The Jay-Off, må først bare finne en ekte film som heter The Day Off:) Også selvfølgelig noen utrolige fine metakontekstuelle aspekter i filmen. Som at broren til Emilio, selve Charlie Sheen, på samme tid lagde Hot Shot 1 og 2. Det var også reine parodifilmer av type Rambo, Commando og Junge Wolf, sånne ensomme men drøy gale ulver i singlet i jungelen med patronbelte. I en sekvens i Udødelig Våpen kommenteres det også i en mer skjult "on weed" kontekst. Du skjønner. Skjult "on weed" kontekst. Hehe, dere må jo tro jeg er helt ute. Det er jo filmspråk. Tatt fra filmen Half Baked, der de sier, har du stirret på en femdollarseddel avbildet Det Hvite Hus og sett en soldat bak busken der med en M-16 som roper, ambush - on weed?

Filmspråk - I don't like people who say No to me. Fra Blood And Stone, akkurat nå.

Udødelig Våpen anbelafes på det fulleste å se på en 32" HD skjerm. Det er en ting jeg har lært med HD. Det er totalt som å se The Office, den britiske versjonen.

God actiokomedie aften

....Though Blood And Stone var blodig seriøs. Nedsig å få legget sitt delt fremover i to...

Hilsen Nam

26. juli 2011

Til ungdommene

Jeg hørte den sangen første gang idag. Det er en sang med linjer som har blitt sitert mye siden fredag. Den gikk på tv og det var en kvinnelig vokalist som sang den foran 150.000 mennesker live i Oslo. Utrolig fin og et rørende øyeblikk idag. Ha vært i studio med Anand, Roger og Mats Dawg og rensket opp i sanger vi har jobbet med. Hadde en lang samtale i telefonen med Sturle, which was mellow og reflekterende. Han er kool for life. Alt er bra med folkene rundt om her. Takk og pris for det gode liv. Føler med dere alle sammen hver dag, hverdag og langt fremover. Dere, venner, familie og deres venner og familie. Fra nå av er det seriaus fred det dønn må gå i. Nødt til det ass.. Min venn sa på en kommentar at vi må knekke ut flotte og kreative måter å vinne roen og troen. U.N.I.T.Y and CREATIVITY 2 infinity. Kjærlighet må oxo bli det kuleste begrepet. Det ungdommene syntes er hipt å si. Love, er også ligit, du vet, for de som virkelig vil swagge opp the schwoong. Selv for en norsk brothaman u dig? Oh yeah:-)


Spiller opp en link her. Det er min skate tjommiboy Ronnie Creager over dreamy pop romantikk av Tears For Fears, de som synger den, SHOUT!, med noe eighties tankelyrikk som også kan brukes som en påminner i disse tider. Fly på rullebrettet.
Til denne globen. Hilsen Nam
Hehe, Globe...husker dakka de breie gateskoene med giga tunge?  

14. juli 2011

Tom Penny part 2

"The art of skateboarding itself" is the motivation. 
Tom Penny

Tom Penny var i Oslo for drøye to uker siden. Dagen før spilte vi på VG 20 Listetoppen i Oslo og jeg var fristet til å bli en dag igjen for å se høvdingen selv i flesk & blod. Av tekniske grunner, band, turnering og ymse whatevs som enten æresfrykt & økonomi dro jeg hjem til Bergen. Ah, studio ja. Damn, yo, ja, vi har spilt inn en ny EP...

Noe som så Tom skate bowl i Oslo?!

Så min gode venn Mats aka mats dawg fra Session sendte meg denne linken til min trøst: 




I øyeblikkets hete strømmer det inn mange tanker om Mats Dawg, ..men det får bli en annen dag. BODØ!
" i øyeblikkets hete strømmer det inn mange tanker..." hehe 

Utrolig fint å endelig få høre han snakke sin Dorchester dialekt og høre hans betraktninger om musikk, skate, stil og hva han fortrekker å spise. Det er ikke ofte han viser seg frem. Ihvertfall ikke i media og slikt, så jeg ble utrolig utrolig glad for å høre og se at han var en likandes kar som man kan se her i dette intervjuet. Det finnes utrolig mange ikke-kule skatere der ute vil jeg tro. 
Tom har vært min idol siden 8.klasse. Still is. Fun bloggefact, en av mine tre første innlegg hos Stein, Saks og Sølvpapir var dedikert til han. Den kan du lese her. 2009. Jøss...I've been in tha game yo. Dette innlegget ble også trykket opp i 400 fysiske fanzinehefter som jeg gav bort i Bergen. 

En type random kis med mange Penny/Flip decks! 
Noen av dem, b.la Cheech& Chong er laget av Bernie Tostenson.
En stødig grafiker og legende i spillet. R.I.P kunstnermann. 
Det er kanskje barnslig å ha idoler og ikoner i et individsamfunn, men jeg er ol' skool og 30 år. Bruce Lee, Tom Penny og Jürgen Klinsmann. Sport. Physical strength. No-brain vibb. 
Bruk hjernen til å tenke og klekke. Men jatting....Don't talk. Hasj med deg. Og dra til helvete musikere. Dans, jogg, løp. noe som helst, lazy fittehorer. Ja, noen ganger er det så greiere med skatere. Selv Bolo Yeung, Katsumi for that matter, kommer før Rivers Cuomo... 

Go' natt!
Vennlig hilsen
Nam


29. juni 2011

Migrapolis besøker Loddefjord!

Dette innlegget er bare helt utrolig bra. Lev deg inn, les først, og så se på linken under. 

For de som tror at Lydverket var først ute med å få fjordenklikken frem i lyset? Hell nah. NRK Migrapolis besøkte oss allerede på ungdomskolen. Allerede da var det gjeteord om at vi gutta i fjorden var inne på noe. Ikke ulik det vi driver på med nå, hva er det heter igjen, musikere? lol!, drev vi da på med et obskurt basketballag som vi kalte for Global Squad, eller Loddefjord Gangbangers. Samme gamle gjengen. Hehe, ingen ringere enn Girson, var vår coach. Og det er jo han enda, noe alle kan si seg enig i. Girson, we love you forever. Noen som forresten vet at det er José, hans storebror som er porttrert på plateomslaget til Fjorden Baby's debuten?

John Olav ba meg kontakte Girson for røverhistorier fra denne dagen da (ja jeg sier det igjen) Migrapolis dro helt ut til Loddefjord for å dokumentere gjengen. Men det er Hovefestivaltider, og jeg tror Girson er Festival-Girson, needless to say at, ja, gløm det. Om jeg personlig, if I may, skal trekke frem en sekvens jeg husker aller best, og den vet jeg at alle som er representert her vet, må det være da John Olav kastet en ball i hodet på nrk reporteren slik at brillene hans falt av og knuste. Og så besvimte stakkaren...

I forkant av fremvisningen av innslaget har jeg prøvd i noen dager å samle noen strofer fra hvert enkelte som er representert i dette innslaget. Hittil har bare Denny, storebroren til Andrew, kommentert:

Nam: 
Denny, halloen du. Du husker kanskje Migrapolis innslaget fra Sandgotna? Skal slippe den via bloggen og lurte på om du kunne skrive noen par setninger om hva du husker fra denne dagen? Frist imorgen. Det klarer du. Ja!

Denny: 
Migrapolis innslag fra Sandgotna??? Husker bare at jeg gikk på den skolen og prøvde å dodge deg for at du ikkje skulle knigge penger fra meg. Ellers prøvde eg å gjøre det bra på skolen og overleve.

I love you, Denny. Du er min bror for alltid. 

For meg, skribenten for Stein Saks & Sølvpapir, som nettopp handler om min oppvekst med mine venner og familie og populærkultur, oppsummerer dette Migrapolisinnslaget hele konseptet mitt. Kjennere vet jo at jeg i mine skriverier alltid har påpekt ymse betraktninger og observasjoner, noe som dette: Girsons Seattle Supersonic drakt, John Olavs kjærlighet for Allen Iverson, Anands Jazzmatazz t-skjorte og Karl Kani sko, Andrews Jordan sko og And-1 shorts og hvor fett det var å rocke pannebånd og sideskille og samt bevare 100% streetkred som Daniel. Hele nike-outfitten min som jeg har på meg skrev jeg jo nesten et helt innlegg om i Bergens Tidende. Ikke sant? 

It's all here my nigga. Ekte Nigrapolis.

Så her har du oss som barn. Utrolig ækte. 


Med beste hilsen 

Nam-Girson-Rikardo-Andrew-Denny-Daniel-John Olav-Anand


PS! Må også få takke han Eystein W. Thue som med sin magi klarte å fikse oss denne teipen. Dette innslaget ble faktisk vist for ett år siden på hans festival 5071- Alle Til Loddefjord. Hei, det er forresten ett år siden 4000 mennesker dro ut til våre kjære bydel på festival. Det er ett år siden Petter og Ken Ring hang en hel kveld utenfor vår gamle skolegård. Kom an, wake up, forstå dette. Neste gang du ser han på gaten, si Hallo og gi han en vink. Norges viktigste mann. Ihvertfall den med størst hjerte. 

17. mai 2011

Ja, vi elsker denne landen!

SSS klassiker fra 17.mai 2010
Den 17.Mai
1990
Hipp Hipp...

En gang i barndommen fikk meg og Andrew endelig lov å dra inn til byen på egen hånd. Jeg var ti år. Han var ni år. Og vi fikk to hundre kroner hver til fornøyelser som Bergen Sentrum skulle by oss på. Enten det var empanadas, tivoli eller kaffe.

I det vi gikk av bussen på Festplassen for å se på de gøye bodene som omfavnet Lille Lungegårdsvannet, begynte det å regne. Enormt mye. Og vi var kledd i bare smoking og buekorpsbukser. Andrew hadde et silkebånd rundt magen av fargen turkis. Vi fant ut at det var best å søke ly på togstasjonen til det sluttet å regne.

Mens vi småløp bort til stasjonen kom vi over en ensom bod som solgte hårspray med farge. Vi hadde allerede sett kule ungdommer gjøre det. Frike litt ut med håret sort off.
Vi punget ut spenn og kjøpte en boks hver av fargen blå før vi løp videre fra regnværet. På togstasjonen sprayet vi hverandres hår. Og jeg smilte inni meg der jeg stod med bøy i ryggen og tok til meg blikkene av forbigående barn og voksne mens Andrew sprayet håret mitt.

- Helvete så kul de to små utlendingene er....

Jeg kunne ikke annet enn å glede meg til å se resultatet av mitt nye blå hår og så bilder i hodet mitt.

Uvitende om at blåfargen ikke ville trenge seg gjennom våre kullsvarte hår, tømte vi hver vår boks til store skuffelser. 40 kr. Ingen resultat. Det så bare litt grått og støvete ut. Ellers ingen resultat. Mega store skuffelser...


Og lite gøy var det å stå inne på en klam togstasjon å forundre seg over hvorfor fargen aldri trengte seg gjennom håret vårt på den liksom gøyeste dagen i året. En gråbetont togstasjon uten chilenske empanadas, vietnamesiske vårruller og tamilsk-katolske jenter utenfor St.Paul Kirke er ikke ekte 17.mai oppsig azz...
Bare støy fra tog og folk. Bare to tomme blå sprayboks.
Og en kopp kaffi hver.

Etter en varig stund på togstasjonen bestemte vi oss for å trosse regnværet. Enten stikker vi hjem eller koser vi oss på skikkelig. Vi rykker ut.

Og det regnet. Heavy.
Vi kom ikke lengre enn bort igjen til Lille Lungegårdsvannet før nye problemer skulle dukke opp. På dette tidspunkt følte jeg seriøst at Gud straffet oss. Hele seansen begynte å ligne på de syke horrorfortellingene som hun jehovas vitne damen som gikk fra dør til dør i blokkene fortalte oss. Jeg så bort på Andrew som plutselig var blitt helt blå i ansiktet. Som en slags Avatar i smoking. Det var et vemmelig syn. Han var helt blå. Bokstavelig talt. Jeg så liksom bare øyene hans. Og hårsprayen som hadde gjemt seg på bunnen av skallen fortsatte å renne ned på den hvite skjorten hans.
Jeg rakk akkurat å se de samme reaksjonene i øyene hans før jeg plutselig fikk spraystoffet i øyene og ble nærmest blind. Det var helt jævlig. Vi trengte oss gjennom vind og regn, hånd i hånd for å ikke miste hverandre som to utenlandske homser fra Blue Man Group mens regnet høljet ned som aldri noensinne.Vi trengte oss gjennom vind og regn, hånd i hånd for å ikke miste hverandre som to utenlandske homser fra Avatar. Uten 3-D briller.

hehe..

Dagen endte her for meg. Ingen tivoli. Ingen lattermild heliumgass. Ingen Chicago Raiders caps med 6 striper. Jeg fikk bank og kjeft når jeg kom hjem. Den gjenværende hundrelappen som jeg gjemte i sokken ble fratatt når min mor kledde av meg i dusjen. Og klokken var bare to. I Loddefjord var det selvfølgelig sol. Enten dro vi opp på barneskolen i Vadmyra og spiste nakkekoteletter med potetsalat og inhalerte heliumgass eller så fikk jeg husarrest. Husarrest. Det var det ret det. Alltid. Nedsig...

Ha det fint idag. Hip Hip Hoogay!

Hilsen
Nam
SSS klassiker fra 17.mai 2010

7. april 2011

Beinkjør og harmonier


av Nam Phuong Nguyen
Publisert i Eno #2 November 2010


Bone Thugs-n-Harmony viste meg veien til helvete. I alle fall fra St. Paul katedralskole til St.Claire katedrapskole.

Ouija-brett og praktiserende spiritisme var aldri min greie før Bone Thugs-n-Harmony kom inn i livet mitt i 1995. I min ungdomstid var det galt nok å stirre på et ark i tjue sekunder for så å få en silhuett av Jesus til å lyse opp på veggen. Ja, i tillegg til at jeg elsket å besvime, da. Med vilje. Herregud. På Sandgotna Skole i Loddefjord kunne man til tider være vitne til at kanskje førti elever stod samlet i aulaen og kvelte hverandre til de falt i bakken. I vill eufori og full av adrenalin løp jeg etter nærmeste person og spurte om han kunne folde hendene rundt min tynne hals og kvele meg. Prosedyren var enkel. Ti dype pustedrag, hold pusten inne, len hode og rygg inntil en vegg og få noen til å ta kvelertak på deg. Plutselig var man simpelthen død i noen sekunder. Noen, eller skal man si «amatørene», ble så flippet ut av opplevelsen at de fikk den hengslete zombie-/Bez-gangen og snakket usammenhengende under livløsheten. Som i et karismatisk vekkelsesmøte. Hehe. Freaks. «Helter Skelter» surret og gikk i bakgrunnen. Men før noen beskylder meg for blasfemi og krenking av religion, stopper jeg sarkasmene mine her.

For her skal det hovedsaklig handle om ondskap. Jeg skal ikke påstå at jeg noen gang har vært utagerende, voldelig og ondskapsfull. Selvreflektert som jeg er i dag, innser jeg at store deler av mitt tidlige liv var basert på tv og underholdning. Aldersgrenser var nærmest ikke-eksisterende i vårt hjem, så jeg fikk se på det meste. Ren nysgjerrighet er sikkert derfor grunnen til at en snill og sunn ungdom plutselig begynte å studere tekster om «å stikke en machete opp i fiendens rektum og be til djevelen om at han skal lide for alltid.»

I 7. klasse på Sandgotna Skole begynte mange elever å lefle med spiritisme. Jeg kan huske at det en periode var nesten like populært med ouijabrett som med rullebrett. Sjakkbrett? Gløm det. I avisene kunne man lese om elever på Ortun Skole som måtte få psykisk behandling etter at de hadde kommet i kontakt med djevelen eller noe. Ingen tvil om at jeg på et tidspunkt var veldig nysgjerrig på dette her. Min far ga derfor fort opp troen på at jeg skulle fortsette å praktisere katolisisme på lørdagsskole på St.Paul. Jeg erklærte meg selv uavhengig fra religion det året jeg sluttet på St. Paul. Ingen kunne stoppe meg, og særlig ikke etter at jeg oppdaget rapgruppen Bone Thugs-n-Harmony fra Cleveland, Ohio.

Mitt første møte med Bone Thugs-n-Harmony.

Mitt første møte med Bone Thugs var sjokkartet. Hver lørdag formiddag satt jeg klistret fast til tv-skjermen og så på programmet Yo! MTV Raps. Det var her jeg først oppdaget Bone Thugs. Å se musikkvideoen til låten «1st Of The Month» var like omveltende som første gang jeg så og hørte «Smells Like Teen Spirit» med Nirvana og «Controversy» med Prince på MTV Greatest Hits. Det var noe helt nytt for meg og mine venner. Bone Thugs drev med noe man kan kalle melodisk speed-rapping. Det betyr simpelthen at de rappet og sang fine melodier – bare veldig fort. Så fort at man egentlig ikke kunne høre hva de sier. Vi snakker vokalflyt med samme tempo som Napalm Death sine blastbeats. Gjetordene begynte å gå nede blant blokkene i Vadmyra. Girson var enig. John Olav var enig. Andrew var enig. Lars Eriksen var enig. Sondre Lerche var enig. Bone Thugs var den nye gruppen, og Cleveland skulle bli byen der vi negre kom fra.Fra St. Paul katedralskole til St. Claire katedrapskole, kan du si. Og fortsatt er Bone Thugs-n-Harmonys E. 1999 Eternal-album fra 1995 inne blant mine Topp 10-plater. Nei, Topp 5. Jeg hører på den støtt og stadig, og oppdager stadig nye dimensjoner.

Så hvorfor var Bone Thugs så fascinerende? 
Bone Thugs var fresh, de. Kjempemessig. Lave Puma-sko i semsket skinn, Dickies-bukse, langt og stritt hår, og bleike mulattiske pigmenter gav oss som var vietnamesere, tamiler, bolivianere og polakker en sense of belonging i den svarte rapverdenen. Noen ganger kunne Bone Thugs kle seg ut som speedfolkene ute i Åsane. Store bukser og små sennepsgule Carhartt-jakker. Noen ganger hadde de Cat-boots istedenfor Timberlands. Vi hadde med andre ord en form for «nærkontakt» med Bone Thugs, noe som oppstod i møtet med musikkvideoen til «1st Of The Month».

Denne singelen skulle likevel vise seg å ikke være den mest representative låten på E.1999 Eternal. Den fine, optimistiske hverdagskildringen av å våkne opp til den første lønningsdagen i måneden, skulle vise seg å bare være én side ved Bone Thugs, noe vi fort fant ut da vi kjøpte denne livsfarlige platen på Platon-musikkbutikk på Vestkanten, Loddefjord. Med låter som «Die Die Die», «Me Killa», «Mo’ Murda», «Shotz to Tha Double Glock» etterfulgt av enda mer voldelige interludes, viste det seg at disse guttene var opptatt av to ting: Forrakt og hat. De var mildt sagt helt jævlige, og helt jævlig triste.

Bone Thugs-guttenes egen Mikal Telle, mentor, produsent og manager Eazy-E, hadde nettopp dødd av Aids. Død var også onkel Wally og flere andre som stod guttene nær. De er alle nevnt og kreditert i flere av låtene. Bone Thugs var rett og slett såret, de var triste og lei seg, og ikke minst: De var hevngjerrige, mer enn noensinne. Vi snakker store våpen. Knivstikking også. Knivstikking er faen meg det verste jeg vet:

Machete be dipped in rum
Runnin wid the gun, steady bucking
Leavin dem bodies dumped off in the valley for dead 
Fra låten «Mo’ Murda»

På vegne av alle Bone Thugs-fans over hele verden skal jeg likevel ikke unnlate å nevne at E.1999 Eternal også er en kjærlighetsfull plate. De gutta er jo fulle av sjel, for guds skyld. Det finnes for eksempel uttallige hasjlåter i verden, men hvem andre enn Bone Thugs klarer å få marihuana til å låte så herlig og fredfullt ved bare å si: «Gotta learn to smoke the buddah, I'm so glad you showed me, Krayzie, Layzie, Wish, Flesh. Reefer really makes me happy.»

Feil drakt
Som påvist i «Mo’ Murda»-tekststrofen kan man se tydelige trekk av «ordinær» gangstadom ispedd store doser tortur og pur satanihelvete. Selv om dette er gangstarap, kan man musikalsk og lydbildemessig også trekke paralleller med sjangre som industrial og goth. Veldig amerikansk, men yet så europeisk, kan man si. Iskalde grøssere. Og hvis det er noen som er ondskapsfulle og kalde på skikkelig, så er det jo nettopp dere europeere. Jeg tror altså det har noe med byen Cleveland å gjøre, jeg. På internett gjør jo folk bare narr av Cleveland.

I tillegg bet jeg meg merke i en annen ting med Bone Thugs. Hvorfor har Flesh Bone på seg en Boston Celtics-tskjorte på fremsiden av E.1999 Eternal-coveret? De er jo fra Cleveland. Å gå inn i en sosiokulturell dybdeforståelse av patriotisme i Amerika blir for heavy for min fatteevne. Men i Europa kan det jo koste liv om du representerer feil fotballag. Likevel, og dette er bare en personlig teori, har jeg i hiphop-verdenen ved flere anledninger lagt merke til at fargekombo kan være viktigere enn symbolene på klærne. Blant annet har jeg sett dette i en Usher-musikkvideo, der han bruker Whitesox-caps og Raiders-genser. Enda han er fra Sri Lanka. I min ideelle verden velger jeg likevel å tro at Bone Thugs hadde en kjærlighet for Bostons store sønner i postpunk-gruppen Mission Of Burma. De har forøvrig en låt som heter «That's When I Reach For My Revolver». Ikke ulikt Bone. Man vet aldri med Bone.

Kjære Herr Ouija (Avsnitt med 18 årsgrense)
I likhet med hvordan Nirvana påvirket ungdommene i Olsvik, hadde Bone Thugs en stor betydning for hvordan jeg som ungdom klarte å utvikle en enorm innlevelse i en verden som jeg ikke egentlig var en del av. Thugs, Olsvikdrabantbyliv og Seattle-suburbia har jo mange likhetstrekk. Høres kanskje ikke bra ut, siden vi her snakker om en verden full av mord, henrettelser og dyrking av selveste djevelen. Og selv om jeg er pasifist i dag, bare så det er sagt, tror jeg Bone Thugs gav meg lysten til å finne demonene i meg. Mine mørke sider. Hvor mye forrakt ligger i min sarte sjel? Jeg merker at jeg tar litt ekstra i for sakens skyld, og jeg benytter anledningen til å bruke ekstreme ord som jeg vanligvis ikke bruker. For om sant skal sies, var jeg en glad og populær ungdom med mange gode venner. Men det er de små hemmelighetene jeg deler med dere nå. De små gledene i livet. De hemmelighetsfulle ritualene. Som Ellos-kataloger når man var syk fra barneskolen og alene hjemme. Min andre lille hemmelighet på det vietnamesisk illeluktende gutterommet var cd-bookleten til Bone Thugs E. 1999 Eternal-album. Den er heelt syk, skal jeg si deg.

Jeg var 13 år. Det var juletid i 1995. Et halvt år før den livsfarlige dagen 6.6.1996. 1«996». Jeg satt med beina i kryss på rommet en fredagskveld og studerte den hemmelige skriften på E.l1999 Eternalbookleten.

Slik starter det sjette kapittelet på side 66 i boken om mitt liv, Min amp (15W Peavey). Jeg fulgte kodene i plateomslaget som om det var en hellig bok. Etter å ha oppdaget at en hel side i coveret med mytisk og uforståelig skriftspråk, det var nærmest hieroglyfisk, bare var speilvendt, løste jeg altså en kode som skulle dra meg inn i en mørk verden. Det var et brev til Mr. Ouija. Den speilvendte beskjeden starter slik:

Mister Oujia, Mystic Oracle, I found myself without morals where it all began ...

Hele den lange beskjeden til Ouija hang også sammen med et kart som skulle være en veiviser gjennom nabolaget E.1999 Eternal St. "999". På kartet får man beskjed om å følge veien til National Ave. Gaten før National Ave er selvsagt 665th Ave. Videre kommer man til Wallace Drive, noe som refererer til døde onkel Wally, som de synger om i låten «Tha Crossroads». Så går turen gjennom Selthur Street (Selthur bakvendt blir «Ruthless», Bone Thugs eget plateselskap), før man kommer til Wrightwood Dr (Eric Wright alias Eazy E, Bone Thugs døde mentor og mannen bak deres «hell» og suksess). Og slik fortsetter det, en mørk underverden av kodespråk, djevelens tegn og blindveier. Mohaha.

Jeg kunne fortsatt, men for mer informasjon kan du alltids ringe 21 - 33606 - 741. Eller kanskje du foretrekker den skumlere versjonen: B1- DEMON - R41?

Slik studerte jeg meg gjennom hele nabolaget i Bone Thugs-guttenes forvrengte bilde av Clevelands gater, og en gang for alle ble jeg besatt av denne djevelskapen. Ingenting skulle vise seg å skremme meg lenger. Hverken «88», «Helly Hansen», Marlboros Ku Klux Klan-koder eller Lucky Strikes Hiroshima-kode betød noe. Jeg hadde min egen hemmelighet nå.

Men jeg tok aldri Bone Thugs-aggresjonen og mystikken med meg inn i mitt sosiale liv. Jeg var veldig rolig. Derfor ønsker jeg å være i forkant av dumme rykter som eventuelt skulle begynne å gå om meg, og fortelle dere at jeg en gang teset en gutt i ræven med mine store Cat-støvler på kristencampen Soul Survivor i Loddefjord. Han gråt og gav oss penger til å kjøpe is på kiosken. Det sårer meg enda den dag i dag at jeg gjorde dette, og hadde det ikke vært for at det passet så bra inn i denne litt skumle teksten hadde jeg aldri skrevet dette.  

Ouija-4-ever
Det har tatt lang tid å forme denne teksten, skal du vite. Samtidig føler jeg med hele mitt hjerte at Bone Thugs fortjener så mye mer fra meg. Jeg har vel egentlig ikke fulgt opp guttene på mange herrens år. Meg og Lars Vaular har vel ved noen anledninger snakket litt om Bizzy Bone og sånt. Men minnene jeg har om Bone Thugs var at jeg i mine yngre dager likte de så godt som mennesker, også utenom musikken. Disse unge guttene som bare var slaurer fra tidenes kjipeste by, Cleveland. Bone-guttene, som hele tiden hyllet venner og familie i låtene sine. De var kreative og formet et helt univers rundt imaget sitt, med fokus på djeveldyrking, antageligvis basert på timer med nerdete rollespill, et ouijabrett og mangfoldige stunder der de prøvde å løse hemmelige brettkoder på tacky Sega-spill. Fire store tapere. Det er noe med anti-helter som jeg blir tiltrukket av. Taperne. Jeg elsker dem. De som bruker masse effekter på pressebilder, men likevel ser helt feil ut, rett og slett fordi de bare ser så ubehjelpelig feil ut. Dette er guttene som lager farlige interludes, som likevel ender opp med å høres ut som et digitaltverrfløyte-rekviem laget av Vamp som bestillingsverk for Den norske kirke. Dette er verdens farligste tensing-gruppe, med de fire våpnene bass, tenor, alt og sopran. 
I skjønneste harmoni og beinhardt. Fort og arrogant som Django Reinhardt.

Bone Thugs. T-Bone Hug, kaller jeg dem av og til. Skitne som kjøtt, men deilig som en klem. Når jeg er usikker på om jeg egentlig er en indiekis, punkekis, rapkis eller en fanzinemaker, gjør jeg følgende: River av meg t-skjorten og rapper til «Mr. Bill Collector» foran speilet. Da er jeg Nam slik Nam skal være. En beinhard og harmonisk type. Bone Thugs for alltid.