Hvor var du da Prinsesse Diana døde?

Det var en klassetur i 10. Klasse på Sandotna Skole i 1997. Byen var York, i Yorkshire, Nord-England. Jeg skulle bo hos Mrs O'Leary og bodde i gateadressen 57 Wilton Street sammen med Kenneth, Odd Birger og Reno. Mine klassekamerater fra klasse 10B. Jeg hadde pugget alt sammen utenatt.

  Hvis dere tilfeldigvis kjenner noen av mine fortellinger fra før kan jeg trygt si at alle heltinnene fra 10 C også skulle være med. Blant annet legendene Maria, Helene, Christel, Cathrine og Stine. Sorry borry til jentene i klasse 10 B... Skyld på BT. Ok, la gå. Linda og Kristine aka Ace Ventura, hei!

Ikke minst var blant annet mine getoboys Daniel M, Espen T og John Olav også i klasse 10 C.

Gary Speed 2

Dagene før vi reiste lå jeg på rommet mitt og dagdrømte om England. Jeg hadde ingen anelse om at det skulle se grått og trist ut slik som det gjør hos Mr. Bean. Jeg trodde han var norsk – fra Oslo, liksom.

Needless to say at York var ja, grå og trist. Vi ble innlosjert i det skitne nabolaget i forstaden hos Mrs O'Leary og hennes datter og alle kattene. Det så ut slik som du sikkert kan forestille deg. Arbeiderklassestandard, brune murhus, hvite dørkammer, bleike ungdommer i gatene, lunkne bønner i tomatsaus toppet med et stort flak bleik isbergsalat.

England hadde selvfølgelig nok å tilby for oss som aldri hadde opplevd Kentucky Fried Chicken, Footlocker, Madame Tussauds og et eller annet torturmuseum. Jeg lot meg til og med fascinere av ymse obligatoriske skolebesøk som blant annet den gigantiske Yorkshire kirken. Whitetrash som jeg er av natur husker jeg kanskje aller mest kinofilmen Speed 2 med Keanu Reeves.

På en av de fine kveldene jeg husker samlet vi oss som vi vanligvis gjorde i Loddefjord, på basketballbanen. Den fordervede basketbanen var ikke så fin som den på Sandgotna Skole, men det var noe annet. Basketballnettet var av stålkjetting der vi i Norge vanligvis har nylonstoff. Vi hadde sett slike i amerikanske hoodfilmer og alltid latt oss fascinere av hvor stilig det klinger når ballen treffer kurven. Det var ikke vanskelig å overtale han gale fyren i klassen min, Deigen, til å klatre opp på basketkurven og rive stålnettingen av hengslene. Vi ble oppdaget og kom i klammeri med de illsinte britiske ungdommene med Adidas knappebukser og bmx-sykler. Men med gode universelle G-normer, noe vi LOD nasty boiz har, løser man alle verdensproblemer med en fair runde med enogtjue. Vi vant. Om jeg ikke husker rett fikk vi med oss kjettingen hjem. 

31.August, den tredje dagen i York: Jeg våknet opp i huset til Mrs O'Leary og hennes datter som satt som klistret foran TV-en og gråt. En tragedie hadde rammet nasjonen og prinsesse Diana var omkommet i en bilulykke i Paris. Byen så enda mer grå ut enn noensinne. Vi var der. Likevel er det noe annet jeg husker midt i all sorgen. Jeg sto inne på Footlocker og så på klær og til min store overraskelse oppdaget jeg at sportsmerket Nike hadde tatt vekk skriften i sin logo. Plutselig skulle «swooshen», Nike sin gjenkjennelige logo, stå for seg selv. Helt på egen hånd. Som når far slipper taket fra sykkelen til sin sønn, som et taterbarn på flyplassen … Just Did It.

Klasseturen møter sin slutt, men det er også her fortellingen møter sitt vendepunkt. Vi befinner oss på englandsbåten på vei hjem og jeg står ute på dekk alene. Jeg bruker opp det siste bildet i filmrullen på mitt engangskamera på solnedgangen og det åpne havet. Jeg antar at jeg også har Christel i tankene. Men nei, fortellingen skal ikke ende med at hun kommer ut på dekk og leier meg i hånden. Jeg stirrer i det mørke havet og på de hvite bølgeskvulpen. Plutselig flyter det som ligner et svart og langt gummidekk opp og ned av vannet inntil båten. Noen sekunder ser jeg også en stor hvit flekk og en ryggfinne. Så er den vekke. Og det var det. Dagen etter er vi hjemme i Bergen og alt var antagelig som normalt. For meg også.

Jeg har holdt dette for meg selv. Frykten for å bli misforstått eller ledd gjorde at jeg valgte å holde synet for meg selv.

I DAG HANDLER det ikke lenger om hva jeg så. Det er den spesielle og udefinerbare følelsen, kriblingen, spenningen, frykten og gleden innvendig som er viktig. Den vil jeg aldri få tilbake igjen. Det er heller ikke meningen tror jeg. Men noen ganger når jeg tenker på spekkhoggeren lurer denne lille fornemmelsen seg frem. Og ingen kan toppe den. Selv ikke jentene i 10A. Ja, den var sinnssyk stor den spekkhoggeren.

Publisert i Bergens Tidende 02.02.2011

Tom Penny part 2

"The art of skateboarding itself" is the motivation. 

Tom Penny

Tom Penny var i Oslo for drøye to uker siden. Dagen før spilte vi på VG 20 Listetoppen i Oslo og jeg var fristet til å bli en dag igjen for å se høvdingen selv i flesk & blod. Av tekniske grunner, band, turnering og ymse whatevs som enten æresfrykt & økonomi dro jeg hjem til Bergen. Ah, studio ja. Damn, yo, ja, vi har spilt inn en ny EP...

Noe som så Tom skate bowl i Oslo?!

Så min gode venn Mats aka mats dawg fra Session sendte meg denne linken til min trøst: 

I øyeblikkets hete strømmer det inn mange tanker om Mats Dawg, ..men det får bli en annen dag. BODØ!

" i øyeblikkets hete strømmer det inn mange tanker..." hehe 

Utrolig fint å endelig få høre han snakke sin Dorchester dialekt og høre hans betraktninger om musikk, skate, stil og hva han fortrekker å spise. Det er ikke ofte han viser seg frem. Ihvertfall ikke i media og slikt, så jeg ble utrolig utrolig glad for å høre og se at han var en likandes kar som man kan se her i dette intervjuet. Det finnes utrolig mange ikke-kule skatere der ute vil jeg tro. 
Tom har vært min idol siden 8.klasse. Still is. Fun bloggefact, en av mine tre første innlegg hos Stein, Saks og Sølvpapir var dedikert til han. Den kan du lese her. 2009. Jøss...I've been in tha game yo. Dette innlegget ble også trykket opp i 400 fysiske fanzinehefter som jeg gav bort i Bergen. 

En type random kis med mange Penny/Flip decks! 

Noen av dem, b.la Cheech& Chong er laget av Bernie Tostenson.

En stødig grafiker og legende i spillet. R.I.P kunstnermann. 

Det er kanskje barnslig å ha idoler og ikoner i et individsamfunn, men jeg er ol' skool og 30 år. Bruce Lee, Tom Penny og Jürgen Klinsmann. Sport. Physical strength. No-brain vibb. 
Bruk hjernen til å tenke og klekke. Men jatting....Don't talk. Hasj med deg. Og dra til helvete musikere. Dans, jogg, løp. noe som helst, lazy fittehorer. Ja, noen ganger er det så greiere med skatere. Selv Bolo Yeung, Katsumi for that matter, kommer før Rivers Cuomo... 

Go' natt!
Vennlig hilsen
Nam

Migrapolis besøker Loddefjord!

Dette innlegget er bare helt utrolig bra. Lev deg inn, les først, og så se på linken under. 

For de som tror at Lydverket var først ute med å få fjordenklikken frem i lyset? Hell nah. NRK Migrapolis besøkte oss allerede på ungdomskolen. Allerede da var det gjeteord om at vi gutta i fjorden var inne på noe. Ikke ulik det vi driver på med nå, hva er det heter igjen, musikere? lol!, drev vi da på med et obskurt basketballag som vi kalte for Global Squad, eller Loddefjord Gangbangers. Samme gamle gjengen. Hehe, ingen ringere enn Girson, var vår coach. Og det er jo han enda, noe alle kan si seg enig i. Girson, we love you forever. Noen som forresten vet at det er José, hans storebror som er porttrert på plateomslaget til Fjorden Baby's debuten?

John Olav ba meg kontakte Girson for røverhistorier fra denne dagen da (ja jeg sier det igjen) Migrapolis dro helt ut til Loddefjord for å dokumentere gjengen. Men det er Hovefestivaltider, og jeg tror Girson er Festival-Girson, needless to say at, ja, gløm det. Om jeg personlig, if I may, skal trekke frem en sekvens jeg husker aller best, og den vet jeg at alle som er representert her vet, må det være da John Olav kastet en ball i hodet på nrk reporteren slik at brillene hans falt av og knuste. Og så besvimte stakkaren...

I forkant av fremvisningen av innslaget har jeg prøvd i noen dager å samle noen strofer fra hvert enkelte som er representert i dette innslaget. Hittil har bare Denny, storebroren til Andrew, kommentert:

Nam: 

Denny, halloen du. Du husker kanskje Migrapolis innslaget fra Sandgotna? Skal slippe den via bloggen og lurte på om du kunne skrive noen par setninger om hva du husker fra denne dagen? Frist imorgen. Det klarer du. Ja!

Denny: 

Migrapolis innslag fra Sandgotna??? Husker bare at jeg gikk på den skolen og prøvde å dodge deg for at du ikkje skulle knigge penger fra meg. Ellers prøvde eg å gjøre det bra på skolen og overleve.

I love you, Denny. Du er min bror for alltid. 

For meg, skribenten for Stein Saks & Sølvpapir, som nettopp handler om min oppvekst med mine venner og familie og populærkultur, oppsummerer dette Migrapolisinnslaget hele konseptet mitt. Kjennere vet jo at jeg i mine skriverier alltid har påpekt ymse betraktninger og observasjoner, noe som dette: Girsons Seattle Supersonic drakt, John Olavs kjærlighet for Allen Iverson, Anands Jazzmatazz t-skjorte og Karl Kani sko, Andrews Jordan sko og And-1 shorts og hvor fett det var å rocke pannebånd og sideskille og samt bevare 100% streetkred som Daniel. Hele nike-outfitten min som jeg har på meg skrev jeg jo nesten et helt innlegg om i Bergens Tidende. Ikke sant? 

It's all here my nigga. Ekte Nigrapolis.

Så her har du oss som barn. Utrolig ækte. 

Med beste hilsen 

Nam-Girson-Rikardo-Andrew-Denny-Daniel-John Olav-Anand


PS! Må også få takke han Eystein W. Thue som med sin magi klarte å fikse oss denne teipen. Dette innslaget ble faktisk vist for ett år siden på hans festival 5071- Alle Til Loddefjord. Hei, det er forresten ett år siden 4000 mennesker dro ut til våre kjære bydel på festival. Det er ett år siden Petter og Ken Ring hang en hel kveld utenfor vår gamle skolegård. Kom an, wake up, forstå dette. Neste gang du ser han på gaten, si Hallo og gi han en vink. Norges viktigste mann. Ihvertfall den med størst hjerte. 

Beinkjør og harmonier

av Nam Phuong Nguyen

Publisert i Eno #2 November 2010

Bone Thugs-n-Harmony viste meg veien til helvete. I alle fall fra St. Paul katedralskole til St.Claire katedrapskole.

Ouija-brett og praktiserende spiritisme var aldri min greie før Bone Thugs-n-Harmony kom inn i livet mitt i 1995. I min ungdomstid var det galt nok å stirre på et ark i tjue sekunder for så å få en silhuett av Jesus til å lyse opp på veggen. Ja, i tillegg til at jeg elsket å besvime, da. Med vilje. Herregud. På Sandgotna Skole i Loddefjord kunne man til tider være vitne til at kanskje førti elever stod samlet i aulaen og kvelte hverandre til de falt i bakken. I vill eufori og full av adrenalin løp jeg etter nærmeste person og spurte om han kunne folde hendene rundt min tynne hals og kvele meg. Prosedyren var enkel. Ti dype pustedrag, hold pusten inne, len hode og rygg inntil en vegg og få noen til å ta kvelertak på deg. Plutselig var man simpelthen død i noen sekunder. Noen, eller skal man si «amatørene», ble så flippet ut av opplevelsen at de fikk den hengslete zombie-/Bez-gangen og snakket usammenhengende under livløsheten. Som i et karismatisk vekkelsesmøte. Hehe. Freaks. «Helter Skelter» surret og gikk i bakgrunnen. Men før noen beskylder meg for blasfemi og krenking av religion, stopper jeg sarkasmene mine her.

For her skal det hovedsaklig handle om ondskap. Jeg skal ikke påstå at jeg noen gang har vært utagerende, voldelig og ondskapsfull. Selvreflektert som jeg er i dag, innser jeg at store deler av mitt tidlige liv var basert på tv og underholdning. Aldersgrenser var nærmest ikke-eksisterende i vårt hjem, så jeg fikk se på det meste. Ren nysgjerrighet er sikkert derfor grunnen til at en snill og sunn ungdom plutselig begynte å studere tekster om «å stikke en machete opp i fiendens rektum og be til djevelen om at han skal lide for alltid.»

I 7. klasse på Sandgotna Skole begynte mange elever å lefle med spiritisme. Jeg kan huske at det en periode var nesten like populært med ouijabrett som med rullebrett. Sjakkbrett? Gløm det. I avisene kunne man lese om elever på Ortun Skole som måtte få psykisk behandling etter at de hadde kommet i kontakt med djevelen eller noe. Ingen tvil om at jeg på et tidspunkt var veldig nysgjerrig på dette her. Min far ga derfor fort opp troen på at jeg skulle fortsette å praktisere katolisisme på lørdagsskole på St.Paul. Jeg erklærte meg selv uavhengig fra religion det året jeg sluttet på St. Paul. Ingen kunne stoppe meg, og særlig ikke etter at jeg oppdaget rapgruppen Bone Thugs-n-Harmony fra Cleveland, Ohio.

Mitt første møte med Bone Thugs-n-Harmony.

Mitt første møte med Bone Thugs var sjokkartet. Hver lørdag formiddag satt jeg klistret fast til tv-skjermen og så på programmet Yo! MTV Raps. Det var her jeg først oppdaget Bone Thugs. Å se musikkvideoen til låten «1st Of The Month» var like omveltende som første gang jeg så og hørte «Smells Like Teen Spirit» med Nirvana og «Controversy» med Prince på MTV Greatest Hits. Det var noe helt nytt for meg og mine venner. Bone Thugs drev med noe man kan kalle melodisk speed-rapping. Det betyr simpelthen at de rappet og sang fine melodier – bare veldig fort. Så fort at man egentlig ikke kunne høre hva de sier. Vi snakker vokalflyt med samme tempo som Napalm Death sine blastbeats. Gjetordene begynte å gå nede blant blokkene i Vadmyra. Girson var enig. John Olav var enig. Andrew var enig. Lars Eriksen var enig. Sondre Lerche var enig. Bone Thugs var den nye gruppen, og Cleveland skulle bli byen der vi negre kom fra.Fra St. Paul katedralskole til St. Claire katedrapskole, kan du si. Og fortsatt er Bone Thugs-n-Harmonys E. 1999 Eternal-album fra 1995 inne blant mine Topp 10-plater. Nei, Topp 5. Jeg hører på den støtt og stadig, og oppdager stadig nye dimensjoner.

Så hvorfor var Bone Thugs så fascinerende? 
Bone Thugs var fresh, de. Kjempemessig. Lave Puma-sko i semsket skinn, Dickies-bukse, langt og stritt hår, og bleike mulattiske pigmenter gav oss som var vietnamesere, tamiler, bolivianere og polakker en sense of belonging i den svarte rapverdenen. Noen ganger kunne Bone Thugs kle seg ut som speedfolkene ute i Åsane. Store bukser og små sennepsgule Carhartt-jakker. Noen ganger hadde de Cat-boots istedenfor Timberlands. Vi hadde med andre ord en form for «nærkontakt» med Bone Thugs, noe som oppstod i møtet med musikkvideoen til «1st Of The Month».

Denne singelen skulle likevel vise seg å ikke være den mest representative låten på E.1999 Eternal. Den fine, optimistiske hverdagskildringen av å våkne opp til den første lønningsdagen i måneden, skulle vise seg å bare være én side ved Bone Thugs, noe vi fort fant ut da vi kjøpte denne livsfarlige platen på Platon-musikkbutikk på Vestkanten, Loddefjord. Med låter som «Die Die Die», «Me Killa», «Mo’ Murda», «Shotz to Tha Double Glock» etterfulgt av enda mer voldelige interludes, viste det seg at disse guttene var opptatt av to ting: Forrakt og hat. De var mildt sagt helt jævlige, og helt jævlig triste.

Bone Thugs-guttenes egen Mikal Telle, mentor, produsent og manager Eazy-E, hadde nettopp dødd av Aids. Død var også onkel Wally og flere andre som stod guttene nær. De er alle nevnt og kreditert i flere av låtene. Bone Thugs var rett og slett såret, de var triste og lei seg, og ikke minst: De var hevngjerrige, mer enn noensinne. Vi snakker store våpen. Knivstikking også. Knivstikking er faen meg det verste jeg vet:

Machete be dipped in rum

Runnin wid the gun, steady bucking

Leavin dem bodies dumped off in the valley for dead 
Fra låten «Mo’ Murda»

På vegne av alle Bone Thugs-fans over hele verden skal jeg likevel ikke unnlate å nevne at E.1999 Eternal også er en kjærlighetsfull plate. De gutta er jo fulle av sjel, for guds skyld. Det finnes for eksempel uttallige hasjlåter i verden, men hvem andre enn Bone Thugs klarer å få marihuana til å låte så herlig og fredfullt ved bare å si: «Gotta learn to smoke the buddah, I'm so glad you showed me, Krayzie, Layzie, Wish, Flesh. Reefer really makes me happy.»

Feil drakt

Som påvist i «Mo’ Murda»-tekststrofen kan man se tydelige trekk av «ordinær» gangstadom ispedd store doser tortur og pur satanihelvete. Selv om dette er gangstarap, kan man musikalsk og lydbildemessig også trekke paralleller med sjangre som industrial og goth. Veldig amerikansk, men yet så europeisk, kan man si. Iskalde grøssere. Og hvis det er noen som er ondskapsfulle og kalde på skikkelig, så er det jo nettopp dere europeere. Jeg tror altså det har noe med byen Cleveland å gjøre, jeg. På internett gjør jo folk bare narr av Cleveland.

I tillegg bet jeg meg merke i en annen ting med Bone Thugs. Hvorfor har Flesh Bone på seg en Boston Celtics-tskjorte på fremsiden av E.1999 Eternal-coveret? De er jo fra Cleveland. Å gå inn i en sosiokulturell dybdeforståelse av patriotisme i Amerika blir for heavy for min fatteevne. Men i Europa kan det jo koste liv om du representerer feil fotballag. Likevel, og dette er bare en personlig teori, har jeg i hiphop-verdenen ved flere anledninger lagt merke til at fargekombo kan være viktigere enn symbolene på klærne. Blant annet har jeg sett dette i en Usher-musikkvideo, der han bruker Whitesox-caps og Raiders-genser. Enda han er fra Sri Lanka. I min ideelle verden velger jeg likevel å tro at Bone Thugs hadde en kjærlighet for Bostons store sønner i postpunk-gruppen Mission Of Burma. De har forøvrig en låt som heter «That's When I Reach For My Revolver». Ikke ulikt Bone. Man vet aldri med Bone.

Kjære Herr Ouija (Avsnitt med 18 årsgrense)

I likhet med hvordan Nirvana påvirket ungdommene i Olsvik, hadde Bone Thugs en stor betydning for hvordan jeg som ungdom klarte å utvikle en enorm innlevelse i en verden som jeg ikke egentlig var en del av. Thugs, Olsvikdrabantbyliv og Seattle-suburbia har jo mange likhetstrekk. Høres kanskje ikke bra ut, siden vi her snakker om en verden full av mord, henrettelser og dyrking av selveste djevelen. Og selv om jeg er pasifist i dag, bare så det er sagt, tror jeg Bone Thugs gav meg lysten til å finne demonene i meg. Mine mørke sider. Hvor mye forrakt ligger i min sarte sjel? Jeg merker at jeg tar litt ekstra i for sakens skyld, og jeg benytter anledningen til å bruke ekstreme ord som jeg vanligvis ikke bruker. For om sant skal sies, var jeg en glad og populær ungdom med mange gode venner. Men det er de små hemmelighetene jeg deler med dere nå. De små gledene i livet. De hemmelighetsfulle ritualene. Som Ellos-kataloger når man var syk fra barneskolen og alene hjemme. Min andre lille hemmelighet på det vietnamesisk illeluktende gutterommet var cd-bookleten til Bone Thugs E. 1999 Eternal-album. Den er heelt syk, skal jeg si deg.

Jeg var 13 år. Det var juletid i 1995. Et halvt år før den livsfarlige dagen 6.6.1996. 1«996». Jeg satt med beina i kryss på rommet en fredagskveld og studerte den hemmelige skriften på E.l1999 Eternalbookleten.

Slik starter det sjette kapittelet på side 66 i boken om mitt liv, Min amp (15W Peavey). Jeg fulgte kodene i plateomslaget som om det var en hellig bok. Etter å ha oppdaget at en hel side i coveret med mytisk og uforståelig skriftspråk, det var nærmest hieroglyfisk, bare var speilvendt, løste jeg altså en kode som skulle dra meg inn i en mørk verden. Det var et brev til Mr. Ouija. Den speilvendte beskjeden starter slik:

Mister Oujia, Mystic Oracle, I found myself without morals where it all began ...

Hele den lange beskjeden til Ouija hang også sammen med et kart som skulle være en veiviser gjennom nabolaget E.1999 Eternal St. "999". På kartet får man beskjed om å følge veien til National Ave. Gaten før National Ave er selvsagt 665th Ave. Videre kommer man til Wallace Drive, noe som refererer til døde onkel Wally, som de synger om i låten «Tha Crossroads». Så går turen gjennom Selthur Street (Selthur bakvendt blir «Ruthless», Bone Thugs eget plateselskap), før man kommer til Wrightwood Dr (Eric Wright alias Eazy E, Bone Thugs døde mentor og mannen bak deres «hell» og suksess). Og slik fortsetter det, en mørk underverden av kodespråk, djevelens tegn og blindveier. Mohaha.

Jeg kunne fortsatt, men for mer informasjon kan du alltids ringe 21 - 33606 - 741. Eller kanskje du foretrekker den skumlere versjonen: B1- DEMON - R41?

Slik studerte jeg meg gjennom hele nabolaget i Bone Thugs-guttenes forvrengte bilde av Clevelands gater, og en gang for alle ble jeg besatt av denne djevelskapen. Ingenting skulle vise seg å skremme meg lenger. Hverken «88», «Helly Hansen», Marlboros Ku Klux Klan-koder eller Lucky Strikes Hiroshima-kode betød noe. Jeg hadde min egen hemmelighet nå.

Men jeg tok aldri Bone Thugs-aggresjonen og mystikken med meg inn i mitt sosiale liv. Jeg var veldig rolig. Derfor ønsker jeg å være i forkant av dumme rykter som eventuelt skulle begynne å gå om meg, og fortelle dere at jeg en gang teset en gutt i ræven med mine store Cat-støvler på kristencampen Soul Survivor i Loddefjord. Han gråt og gav oss penger til å kjøpe is på kiosken. Det sårer meg enda den dag i dag at jeg gjorde dette, og hadde det ikke vært for at det passet så bra inn i denne litt skumle teksten hadde jeg aldri skrevet dette.  

Ouija-4-ever
Det har tatt lang tid å forme denne teksten, skal du vite. Samtidig føler jeg med hele mitt hjerte at Bone Thugs fortjener så mye mer fra meg. Jeg har vel egentlig ikke fulgt opp guttene på mange herrens år. Meg og Lars Vaular har vel ved noen anledninger snakket litt om Bizzy Bone og sånt. Men minnene jeg har om Bone Thugs var at jeg i mine yngre dager likte de så godt som mennesker, også utenom musikken. Disse unge guttene som bare var slaurer fra tidenes kjipeste by, Cleveland. Bone-guttene, som hele tiden hyllet venner og familie i låtene sine. De var kreative og formet et helt univers rundt imaget sitt, med fokus på djeveldyrking, antageligvis basert på timer med nerdete rollespill, et ouijabrett og mangfoldige stunder der de prøvde å løse hemmelige brettkoder på tacky Sega-spill. Fire store tapere. Det er noe med anti-helter som jeg blir tiltrukket av. Taperne. Jeg elsker dem. De som bruker masse effekter på pressebilder, men likevel ser helt feil ut, rett og slett fordi de bare ser så ubehjelpelig feil ut. Dette er guttene som lager farlige interludes, som likevel ender opp med å høres ut som et digitaltverrfløyte-rekviem laget av Vamp som bestillingsverk for Den norske kirke. Dette er verdens farligste tensing-gruppe, med de fire våpnene bass, tenor, alt og sopran. 
I skjønneste harmoni og beinhardt. Fort og arrogant som Django Reinhardt.

Bone Thugs. T-Bone Hug, kaller jeg dem av og til. Skitne som kjøtt, men deilig som en klem. Når jeg er usikker på om jeg egentlig er en indiekis, punkekis, rapkis eller en fanzinemaker, gjør jeg følgende: River av meg t-skjorten og rapper til «Mr. Bill Collector» foran speilet. Da er jeg Nam slik Nam skal være. En beinhard og harmonisk type. Bone Thugs for alltid.

Achtung Baby! Meg og Frode Grytten

På gymnaset, videregående skole som det heter idag, ble vi tvunget til å betale 250,- for å kjøpe en bok i norskfaget som skulle være en del av pensumet. Det var Bikubesongen med Frode Grytten. 
Som norsk 2 elev, det vil si flerspråklige minoritetselev som hadde morsmål istedenfor nynorsk på ungdomskolen, ble jeg og mange andre trukket ut av nynorsktimene på videregåendeskole for å ha spesialundervisning i norsk skriveopplæring.

 - Nam, Rex, Tam Phong og Trond, nå har vi nynorsk, nå må dere gå til Wenche for å lære forskjellen melllom på' og i' og en' og et'. En eple...

Jeg husker jeg reagerte med sinne på at jeg måtte punge ut kroner for en bok som var på nynorsk og alikevel ikke fikk delta i aktivitetene rundt innholdet i boken. Og det var mine penger faen. Penger jeg tjente på Rimi Spelhaugen, (Hallaos Jarle!) og penger som var spart til sportsklær. Ikke bøker faen.

Jeg leste boken to år senere. Siden har jeg lest den opptil 10-15 ganger. Ord for ord. Den ligger på toalettet mitt på høyden, undertegnet med blanco: ikkje gidd å stjel denne her, den eneste boken eg har.

Frode Grytten kontaktet meg for rundt et år siden og gav meg kjærlighet for min skriveskills. Siden har jeg sett han som en nær venn av meg. Han har til og med vært i studioet vårt på Bergen Kjøtt og recorded en tekst han har skrevet, med meg som produsent. Frode har faen like mye bass i stemmen som han Barry White. Amazing. 

Og han som oss i Fjorden Baby!, syntes U2 er noe drit.

I forrige uke fikk jeg denne mailen av min venn Frode. Det er en glede for meg å dele denne evige morsomme historien til alle mine folk. Enjoi. Bestehels Nam 


Achtung Baby en mail fra Frode Grytten 

hei, nam, litt seint, men eg lovde deg ei historie om achtung baby, eg meldte plata for bergens tidende då ho kom ut, og eg slakta ho under tittelen "larmande likegyldig", eg trur ikkje eg var nådig med u2, det var eit slakt som skaffa meg fleire fiendar

ei natt tok eg taxi heim etter ein fest, eg hadde tinga taxien til grytten, og dei to som var med meg i taxien, kalte meg sjølvsagt for frode, dette fikk taxisjåføren til å legge saman 1 + 1 = 2, så då dei to andre gikk av, og eg skulle vidare heim, såg sjåføren i sladrespegelen

heter du grytten? spurte han, ja, sa eg, heter du FRODE grytten? spurte han, ja, sa eg, jobber du i BT? spurte han, no tok eg til å bli litt urolig i baksetet, men: jaaa, sa eg, va det du som anmeldte den u2-platen? sa taxisjåføren, no hadde han kjørt ut til sida og stansa bilen

njaaaa, sa eg, jo det va du!!! sa sjåføren, eg og min svoger har diskutert det, OG DU TOK FEIL! du skrev at tekstene va dårlige, MEN DI E GO, og du skrev at låtene va dårlige, MEN DI E GO! han peikte på meg med ein finger og eg var heilt sikker på at han skulle banke meg

HELE PLATEN E GO, OG HVIS DU SÅ MYE SOM SKRIVER ETT ENESTE SKEIVT ORD TIL OM U2, SÅ HENTER EG MIN SVOGER OG SÅ BANKER VI DEG, FORSTÅTT? ja, sa eg, men det er ei jævlig dårlig plate, du får helse din svoger og seie det

det endte med at han kjørte meg heilt heim, men eg trudde ei stund der at det skulle ende med taxivald, så: achtung baby! bestehels frode

ps. kjøpte den nye fjorden-plata på laurdag, eg må bare gratulere, ho er heilt knall, eit langt steg vidare for fjorden, mange suverene songar der, eg kjem på onsdag for å høre!


Spol frem til 2.58 og sjekk hvordan vi i Fjorden uttaler oss om nettopp denne Achtung Baby! :-) 

Hei Rasta. Det er lenge siden jeg har lagt ut en skikkelig tekst på bloggen min.

Denne teksten er tidligere utgitt på Nam! fanzinen min.

Jeg er i Europa. Alt er veldig bra med meg. Veldig varmt.

God Lesning!

Hilsen Nam

VELKOMMEN TIL EN ENKLERE HANDEL

Det var seint på dagen. Klokken var 21.00. Butikken skulle stenge om en time. I min røde uniform satt jeg der alene i butikken og ryddet i tobakkskapet og pugget de nye PLU-kodene til de nye fruktene som hadde kommet inn. Cantaloupe melon, ingefær og aubergin.

Narkisene og ungdomstyvene hadde sluttet å plage oss etter at securitasene trådde i kraft en sikkerhetspolicy som var hard og brutal. Ikke uforståelig. Altså, ærlig talt. Kom deg vekk hvis du stjeler i min butikk. Venner eller ikke venner. Jeg skal ikke snakke mer av lojalitet til mine kollegaer.

Mellom 21.00-22-00, fant jeg roen. Nærmest ingen kunder.

Når jeg ble rastløst ryddet jeg i hyllene i nærheten av kassen. Aldri lengre vekk. Da robber kundene deg. Kunden er alltid din fiende til det motsatte er bevisst. Når kunden kom, slapp jeg alt fra meg og betjente kunden med pliktoppfyllende servicebehandling. På en god dag spanderte jeg kunden en pose. Men ikke for ofte. Visste du forøvrig at for hver poser du kjøper så går pengene til trivselkassen for personalet? Betal gjerne neste gang du ser meg i kassen.

Men denne fortellingen handler ikke om livet mitt idag. Jeg ruller med den nye norsk rock bølgen, jeg. En oppkjørt kis. Ruller med Fjorden baby!, Olav&Gjengen, Lars Vaular. Ikke Rimi Drotningsvik. Det får forbli en hemmelighet. Tenk hvor flaut. Nam, fanzine-kred-multitalent-breakdancer, bak en kasse...

- Hey Yo! Vi gidder ikje å lese den derre bloggen hannes mer fra no av...Kom an igjen. Alle sammen si, Nam e' ut, Nam e' ut !!

For 10 år tilbake startet karrieren min. 18 år. Det var da livet begynte føltes det da. Her på Rimi.

En dag kom sjefen min bort til meg mens jeg satt i kassen på Rimi.

- Nam, alt ok? Du gjør en veldig bra jobb.

- Og forresten...Her...

Sjefen kastet butikknøkkelen til meg og sa med et smil rundt munnen:

- låser du butikken idag?

Hjertet mitt banket. Hørte jeg rett? Skal jeg bli låseansvarlig?

Kan du huske de fine øyeblikkene i livet ditt? Kanskje ble du fridd. Kanskje ble forfremmet. Kanskje sa din kjæreste for første gang at han elsker deg. Kanskje stod du på scenen foran 1600 elleville tyskere i Berlin som roper, We Love You The New Wine!! The New Wine! mens du selv spiller i et helt annet band.

hehe, hin dagen gikk jeg på tur over Høyden og overhørte fjennom vinduet at ukjent person øve på den synthstrofen til I Had To tell You laget av min synthvenn Geir fra The New Wine: Den som går sånn:

Tutt-a-tutt-a-tutt-WHEEO-WHEEO

Tutt-a-tutt-a-tutt-WHEEO-WHEEO

Jeg satt meg ned og sniklyttet mens jeg fantaserte om at vedkommende skulle covre Nike Air eller Balladen eller noe. Plutselig hører jeg noe gjenkjennelig. Hva var det igjen?

Helvete. Ti ganger Tusen synth hooket...

Jeg gikk fra å være en løpegutt til å bli kassegutt dagen jeg fylte 18.

Det er et stort steg i matvarebutikkbransjen. Enda lengre skulle det kanskje gå i dette øyeblikket, tenkte jeg. Jeg fikk i ansvar å stenge butikken. Ergo, fremtidig arbeidstilling: Låseansvarlig. Jeg kunne ikke tro med mine egne øyner hva jeg nettopp hadde opplevd. Jeg så penger i dette spillet. Letttjente penger er ikke vanskelig å oppdrifte. Man må bare bygge seg opp. Men det kan ta tid. Og tid hadde jeg. Og jeg falt aldri for fristelsen av å selge narko. Aldri vært min greie.

Jeg mener, kjør på, for all del. As for me? Nei Takk. Hvorfor?

Se det for deg, min venn.

Du sitter hjemme i kåken og spiller dataspill i fred å ro, og plutselig ringer det på døren. En ukjent fyr skal krite en enerbeis for så å fyre den opp i stuen din og du må holde han med selskap? Jeg sier det igjen, nei takk. Aldri.

Heller sitte hjemme i fred og ro, gjerne nydusjet og småspeiz i knolten og spille GTA på storskjerm, høre på litt go' gammel Redman, skrive en blogg innimellom, mekke en sånn trip hop beat og tegne nokke Bez greier. I Tranquilos navn.

Ok, nå må jeg ta meg en dusj.

Pauseinnslag fra ungdomsbladet, Topp. Topp sponser denne bloggen og vil gjerne ha reklamesnutt i fortellingene mine. Håper det går greit. I'm still Dre.

Kjære Mona og Mikkel! Oppvaskmiddelen Zalo og den mannlige dusjsåpen som heter, Double Dusch lukter det samme og har samme farge. Hvor farlig er det å bruke Zalo på kroppen? Kan shampoo til nøds brukes som oppvaskmiddel? Og jeg har klamydia. Er det sant at legen stikker en q-tip oppi tissehullen min?

Hilsen Per Ove. Frustrert ungdom.

Så...

Min kollega, min vennine, Elise, hadde begynte å tjene skikkelige penger på Rimi. Hun opparbeidet seg en betydelig nasjonal kontaktflate i dagligvarebransjen gjennom deltakelse og mingling i konsernet, Hakon Detalj A/S og dermed kom inn på Rimi-skolen og ut som butikksjef. I lunsjpausene sa hun til meg engang at det var mulig å bli millionær på Rimi. Dermed ble hun som et slags ikon for meg. Jeg ville dit jeg og. Gymnaset gikk det til helvete med og jeg så for meg at dagligvarebransjen skulle sikre min fremtid.

Elise. Jeg bumper på henne innimellom på facebook. Hun har det bra. Hund, familie og enebolig. Jeg sier til henne at jeg også har oppnådd suksess i livet.

Hun sier:

- Ja, for du spiller vel i John Olav Nilsen & Gjengen?

Jeg lyger til henne og sier:

- Ja. Det stemmer.

- Åååh, jeg elsker Ti Ganger Tusen. Du spiller vel synthriffet, sant?

- Ja. Det stemmer.

Klokken 22.30.

Min kollega ble ferdig med oppgjøret, skiftet klær og stemplet seg ut. Han var siste mann. Nå var jeg alene i butikken. Og jeg var ikke nervøs. Jeg har i alle år fulgt nøye med og studert de andre låseansvarlige i mange år. Jeg kjente til alle rutinene.

Og sjefen visste at jeg var mannen som skulle overta stillingen. Seff. Det gjorde jeg óg. Som forventet. Som fortjent.

Et halvt år i kassen uten å mangle en eneste krone i kassen. Jeg kunne høre folk snakke om det på lageret..

- Nam? Gutten er jo ein genius, sa dei.

Damn...Hva skjedde med de ekte drømmene våre, gutter? Er det dette vi skal gjøre for resten av livet?

Fuck you guys.

Jeg følger drømmen min.

Ja, vi elsker denne landen

Følte jeg måtte lage en 17.mai fortelling sånn i forbifarten...Forbifarten...Jeg er så proff om dagen at jeg lagde denne for en uke siden. Til glede for mine lesere. Hey guys! Luv ya:) Og jeg skulle stå opp tidlig idag og spre ordet på facebook som jeg alltid gjør. Til glede for mine lesere. Hey guys! Luv ya:) Nå er klokken er 20.27 og jeg har nettopp stått opp. Nedsig...Og imorgen er fortellingen uaktuell for da kommer det et nytt innlegg om den fanzinen min som jeg er så lei av....Til glede for mine lesere. Hey guys! Luv ya:)

Enjoy!

Den 17.Mai

1990

Hipp Hipp...

En gang i barndommen fikk meg og Andrew endelig lov å dra inn til byen på egen hånd. Jeg var ti år. Han var ni år. Og vi fikk to hundre kroner hver til fornøyelser som Bergen Sentrum skulle by oss på. Enten det var empanadas, tivoli eller kaffe.

I det vi gikk av bussen på Festplassen for å se på de gøye bodene som omfavnet Lille Lungegårdsvannet, begynte det å regne. Enormt mye. Og vi var kledd i bare smoking og buekorpsbukser. Andrew hadde et silkebånd rundt magen av fargen turkis. Vi fant ut at det var best å søke ly på togstasjonen til det sluttet å regne.

Mens vi småløp bort til stasjonen kom vi over en ensom bod som solgte hårspray med farge. Vi hadde allerede sett kule ungdommer gjøre det. Frike litt ut med håret sort off.

Vi punget ut spenn og kjøpte en boks hver av fargen blå før vi løp videre fra regnværet. På togstasjonen sprayet vi hverandres hår. Og jeg smilte inni meg der jeg stod med bøy i ryggen og tok til meg blikkene av forbigående barn og voksne mens Andrew sprayet håret mitt.

- Helvete så kul de to små utlendingene er....

Jeg kunne ikke annet enn å glede meg til å se resultatet av mitt nye blå hår og så bilder i hodet mitt.

Uvitende om at blåfargen ikke ville trenge seg gjennom våre kullsvarte hår, tømte vi hver vår boks til store skuffelser. 40 kr. Ingen resultat. Det så bare litt grått og støvete ut. Ellers ingen resultat. Mega store skuffelser...

Og lite gøy var det å stå inne på en klam togstasjon å forundre seg over hvorfor fargen aldri trengte seg gjennom håret vårt på den liksom gøyeste dagen i året. En gråbetont togstasjon uten chilenske empanadas, vietnamesiske vårruller og tamilsk-katolske jenter utenfor St.Paul Kirke er ikke ekte 17.mai oppsig azz...

Bare støy fra tog og folk. Bare to tomme blå sprayboks.

Og en kopp kaffi hver.

Etter en varig stund på togstasjonen bestemte vi oss for å trosse regnværet. Enten stikker vi hjem eller koser vi oss på skikkelig. Vi rykker ut.

Og det regnet. Heavy.

Vi kom ikke lengre enn bort igjen til Lille Lungegårdsvannet før nye problemer skulle dukke opp. På dette tidspunkt følte jeg seriøst at Gud straffet oss. Hele seansen begynte å ligne på de syke horrorfortellingene som hun jehovas vitne damen som gikk fra dør til dør i blokkene fortalte oss. Jeg så bort på Andrew som plutselig var blitt helt blå i ansiktet. Som en slags Avatar i smoking. Det var et vemmelig syn. Han var helt blå. Bokstavelig talt. Jeg så liksom bare øyene hans. Og hårsprayen som hadde gjemt seg på bunnen av skallen fortsatte å renne ned på den hvite skjorten hans.

Jeg rakk akkurat å se de samme reaksjonene i øyene hans før jeg plutselig fikk spraystoffet i øyene og ble nærmest blind. Det var helt jævlig. Vi trengte oss gjennom vind og regn, hånd i hånd for å ikke miste hverandre som to utenlandske homser fra Blue Man Group mens regnet høljet ned som aldri noensinne.Vi trengte oss gjennom vind og regn, hånd i hånd for å ikke miste hverandre som to utenlandske homser fra Avatar. Uten 3-D briller.

hehe..

Dagen endte her for meg. Ingen tivoli. Ingen lattermild heliumgass. Ingen Chicago Raiders caps med 6 striper. Jeg fikk bank og kjeft når jeg kom hjem. Den gjenværende hundrelappen som jeg gjemte i sokken ble fratatt når min mor kledde av meg i dusjen. Klokken var kanskje bra to. I Loddefjord var det selvfølgelig sol. Enten dro vi opp på barneskolen i Vadmyra og spiste nakkekoteletter med potetsalat og inhalerte heliumgass eller så fikk jeg husarrest. Husarrest. Alltid. Nedsig...

Her kommer en selvbiografisk kortfilm som Andrew har laget. Ekslusivt til dette innlegget. Den handler om 17.mai og heter, Sommerfugl i Vinterland.

Ha det fint idag!!

Hilsen

Nam

Min lillebror fant dette bilde i en skoboks og la den ut på nettet. Meg sammen med mine brødre og John Olav. Vi visste ikke bedre på denne tiden...Hvem ville tro at denne lille hvite gutten skulle gjøre landet så utrygt og genialt? Veldig rørende dette bildet for meg. Bosselini...hehe.

Rommet som dere ser ble mitt eget private lille gutterom noen år senere. Og den var ikke særlig større enn det du ser på bildet. Her sitter John Olav og fikler med solbrillene hans og spiller Commodore 64 eller ser på film sammen med oss. Ved siden av er min storebror, Phi. Jeg er han i midten og min lillebror er han som ser ut som en tegneseriefigur. Dette bildet ble tatt på min bursdagsfest. 9 år. Jeg har skrevet en barndomsfortelling om denne dagen. Den heter faktisk "For Sant Til Å Være Godt". Hvis dere ikke har lest den, gjør gjerne det. Den er morsom. Her kommer den. Re-published.

FOR SANT TIL Å VÆRE GODT

Jeg er i Oslo på besøk hos familien min. Min mor og alle søskene mine flyttet hit for fem år siden. Ikke jeg. Jeg skulle bli musiker og endte heller opp i Levanger, Nord-Trøndelag. En annen gang. Kanskje. Det var bedre jobbmuligheter for mor og en rimelig god nok grunn til å flytte ute av Loddefjord. Bergen. py by. The city of dreams. Ikke Loddefjord altså. Heller ikke Bergen. Området er riktignok ikke særlig bedre og det skal en dose med mange gode band til for å kjøre opp Veitvet som nokken hotspot. Ikke noe kredvibb som Loddefjord.
Linderud, Ammerud og Grorud er mer kjente områder som omfavner denne lille bydelen bestående av stortsett frp-ungdommer, pensjonister, tamilere og mc-gjenger. Jeg snakker ikke om emcees. Selv om jeg nylig så på nyhetene at det ble holdt rap kurs på Stovner for ungdommer som ikke har noe å ta seg til i høstferien. Flinke var de og. Nabomannen er en tynn HA-type som ofte tar en røyk ute i hagen sammen med min mor. Har ingen forutsetninger for å sette meg inn i hvilken kjemi de har seg i mellom siden jeg sjelden besøker min mor. Men ut fra de ulike kulturene de representerer burde jeg ved neste anledning ta en røyk med dem uten å lirke fra meg skjulte,men samtidig, ganske py-vibber. Fyren er bra. Hører på rockemusikk og har en gammel Yamaha synth liggende i boden. Den skal jeg ha en dag.
Min lillesøster er som innvandrerungdommer flest. Hun henger med andre innvandrerer. Jeg tror hun har to bestevenniner. Tina og Nina. En vietnameser og en inder. Hihi, les om hun Lillian i mitt første innlegg! Nina og Tina. Jeg liker dem godt. Liker vennskapsforhold som består av en trio. Det er noe dynamisk og litt mystisk med en trio. Litt som band som Ungdomskulen og The Police. Hva finner dem på ilag? Duoformat kan jeg alltid forstå. Daft Punk og Bill and Ted. Bestevenner. Litt som meg og Jan Eivind. Vi har vår interne greie. Det blir bare ofte jævlig flaut når vi er interne foran en større forsamling. Med en trio er det liksom ikke så jævlig gayt. Uansett. De tre jentene er veldig uskyldige. Pliktoppfyllende og flinkis-jenter som trives godt i nærvær med min mor. Alt fra matlaging, karaokesamhold eller bare sitte å jenteprate i åpent rom på kjøkkenet mens andre er der. Beundrer det. Jeg gjemte alltid vennene mine på gutterommet. Vi bannet og runket og gjorde andre syndige ting som min mor og far ikke trengte å vite noe om. Hey! Im no gay, så ikke tro ting bare fordi jeg sa at meg og Jan er mad gode tjommier. "Syndige ting som min mor og far ikke trengte å vite noe om..."

PS! Jeg har som mål å ikke slette så mye av det jeg skriver eller rette så mye opp i tekstene. Da blir jeg aldri ferdig. Ekte musikere forstår denne problematikken. (fjorden baby! vi kan dette...) Det kan derfor oppstå mange/mye skrivefeil i innleggene. Norsk 2 på gymnasium kom til ingen nytte for meg. Marijuana kan også skrives med h. Har til og med sett det i avisene. Ingen pes. Jeg vet dere forstår. Marie fra Razika skal hjelpe meg litt. Jeg har drømt lenge om å fortelle dere disse fortellingene og jeg skal ikke la dette stoppe meg. Se det heller som en type dogme. Stream Of Conscious. Dogma. The laws within. Force of nature. seduce me......tihi.

Om det var fordi vi var gutter, og gutter er gutter, eller at jeg skjemte meg over interiøret i stuen var grunnen til at vi holdt oss for det meste på rommet skal ikke jeg utdype. Men nå må jeg.

Ingen andre vanlige familie hadde en dobbelseng og et stort biljardbord som spisebord i stuen! Folk har hjørnesofa, salongbord og et normalt spisebord. Det var helt krise. Jeg skjemte meg og det vet vennene mine godt. Husker forøvrig en episode da min far fikk yrkeskade som sveiser og måtte gå med plaster foran begge øyene i to uker. Begge øyene. Min mor, den misforståtte kunstneren, sydde et bånd av silke og knøt den rundt hodet hans for at vi barna ikke skulle bli skremt av at han med de to brune øyelappene så ut som en øyeløs liten vietnameser. Det ble ikke bedre når han plutselig så ut som en Prince skapning fra New Power Generation epoken der han gikk rundt i kåken. Bar overkropp som vanlig. Blind og ufør men yet, kjempe pigg og rastløs. Det var et meget vemmelig syn.
Ulykken rammet han i februar og jeg skulle snart feire min niende bursdag. Bursdagsfest for alle mine venner. Det skulle være en fest som hos Andrew og Denny. Festene deres var helt spesielle og jeg skal ved en senere anledning dedikere et helt innlegg til disse dagene. Den skal jeg kalle: Samba. Samba De Janeiro. Tilbake til Vietnam.
Jeg ville ikke at far skulle være der på den måten og jeg ville at stuen skulle være fri for plass. For det var ingen plass. En dobbelseng, to brune sakkosekker og et kjempestort biljardbord i stuen inne i en 30 kvm leilighet med fire barn, et nyfødt, på toppen av det hele. En dag skal jeg finne et bilde til dere. Det er faen helt sant. Hence tittelen, For sant til å være godt.
Bursdagen ble feiret to uker forsinket. Min far fikk synet tilbake og vi satte den ene madrassen over den andre til det lignet en sofa. Riktignok en høy sofa som i Harry Potter filmene. Festen var dødsbra. Alle var der. På slutten av kvelden stilte alle barna på rad og rekke og min mor delte ut Fantomet godteposer som alle fikk ta med hjem. Historisk.

I ettertid skjønte jeg at foreldrene mine ofret soverom og voksenintimitet for at vi barna skulle få eget rom med tv, video og kassetspiller og penger til å pryde vegger med plakater. Alt som barn kan ønske seg. Det var dessuten veldig fint og trygt når familien var samlet i stuen og vi så på video og lo sammen.

Jeg elsker familen min av hele mitt hjerte

Til min pappa. Ha Hong Nguyen.