Ja, vi elsker denne landen

Følte jeg måtte lage en 17.mai fortelling sånn i forbifarten...Forbifarten...Jeg er så proff om dagen at jeg lagde denne for en uke siden. Til glede for mine lesere. Hey guys! Luv ya:) Og jeg skulle stå opp tidlig idag og spre ordet på facebook som jeg alltid gjør. Til glede for mine lesere. Hey guys! Luv ya:) Nå er klokken er 20.27 og jeg har nettopp stått opp. Nedsig...Og imorgen er fortellingen uaktuell for da kommer det et nytt innlegg om den fanzinen min som jeg er så lei av....Til glede for mine lesere. Hey guys! Luv ya:)

Enjoy!

Den 17.Mai

1990

Hipp Hipp...

En gang i barndommen fikk meg og Andrew endelig lov å dra inn til byen på egen hånd. Jeg var ti år. Han var ni år. Og vi fikk to hundre kroner hver til fornøyelser som Bergen Sentrum skulle by oss på. Enten det var empanadas, tivoli eller kaffe.

I det vi gikk av bussen på Festplassen for å se på de gøye bodene som omfavnet Lille Lungegårdsvannet, begynte det å regne. Enormt mye. Og vi var kledd i bare smoking og buekorpsbukser. Andrew hadde et silkebånd rundt magen av fargen turkis. Vi fant ut at det var best å søke ly på togstasjonen til det sluttet å regne.

Mens vi småløp bort til stasjonen kom vi over en ensom bod som solgte hårspray med farge. Vi hadde allerede sett kule ungdommer gjøre det. Frike litt ut med håret sort off.

Vi punget ut spenn og kjøpte en boks hver av fargen blå før vi løp videre fra regnværet. På togstasjonen sprayet vi hverandres hår. Og jeg smilte inni meg der jeg stod med bøy i ryggen og tok til meg blikkene av forbigående barn og voksne mens Andrew sprayet håret mitt.

- Helvete så kul de to små utlendingene er....

Jeg kunne ikke annet enn å glede meg til å se resultatet av mitt nye blå hår og så bilder i hodet mitt.

Uvitende om at blåfargen ikke ville trenge seg gjennom våre kullsvarte hår, tømte vi hver vår boks til store skuffelser. 40 kr. Ingen resultat. Det så bare litt grått og støvete ut. Ellers ingen resultat. Mega store skuffelser...

Og lite gøy var det å stå inne på en klam togstasjon å forundre seg over hvorfor fargen aldri trengte seg gjennom håret vårt på den liksom gøyeste dagen i året. En gråbetont togstasjon uten chilenske empanadas, vietnamesiske vårruller og tamilsk-katolske jenter utenfor St.Paul Kirke er ikke ekte 17.mai oppsig azz...

Bare støy fra tog og folk. Bare to tomme blå sprayboks.

Og en kopp kaffi hver.

Etter en varig stund på togstasjonen bestemte vi oss for å trosse regnværet. Enten stikker vi hjem eller koser vi oss på skikkelig. Vi rykker ut.

Og det regnet. Heavy.

Vi kom ikke lengre enn bort igjen til Lille Lungegårdsvannet før nye problemer skulle dukke opp. På dette tidspunkt følte jeg seriøst at Gud straffet oss. Hele seansen begynte å ligne på de syke horrorfortellingene som hun jehovas vitne damen som gikk fra dør til dør i blokkene fortalte oss. Jeg så bort på Andrew som plutselig var blitt helt blå i ansiktet. Som en slags Avatar i smoking. Det var et vemmelig syn. Han var helt blå. Bokstavelig talt. Jeg så liksom bare øyene hans. Og hårsprayen som hadde gjemt seg på bunnen av skallen fortsatte å renne ned på den hvite skjorten hans.

Jeg rakk akkurat å se de samme reaksjonene i øyene hans før jeg plutselig fikk spraystoffet i øyene og ble nærmest blind. Det var helt jævlig. Vi trengte oss gjennom vind og regn, hånd i hånd for å ikke miste hverandre som to utenlandske homser fra Blue Man Group mens regnet høljet ned som aldri noensinne.Vi trengte oss gjennom vind og regn, hånd i hånd for å ikke miste hverandre som to utenlandske homser fra Avatar. Uten 3-D briller.

hehe..

Dagen endte her for meg. Ingen tivoli. Ingen lattermild heliumgass. Ingen Chicago Raiders caps med 6 striper. Jeg fikk bank og kjeft når jeg kom hjem. Den gjenværende hundrelappen som jeg gjemte i sokken ble fratatt når min mor kledde av meg i dusjen. Klokken var kanskje bra to. I Loddefjord var det selvfølgelig sol. Enten dro vi opp på barneskolen i Vadmyra og spiste nakkekoteletter med potetsalat og inhalerte heliumgass eller så fikk jeg husarrest. Husarrest. Alltid. Nedsig...

Her kommer en selvbiografisk kortfilm som Andrew har laget. Ekslusivt til dette innlegget. Den handler om 17.mai og heter, Sommerfugl i Vinterland.

Ha det fint idag!!

Hilsen

Nam