Beinkjør og harmonier

av Nam Phuong Nguyen

Publisert i Eno #2 November 2010

Bone Thugs-n-Harmony viste meg veien til helvete. I alle fall fra St. Paul katedralskole til St.Claire katedrapskole.

Ouija-brett og praktiserende spiritisme var aldri min greie før Bone Thugs-n-Harmony kom inn i livet mitt i 1995. I min ungdomstid var det galt nok å stirre på et ark i tjue sekunder for så å få en silhuett av Jesus til å lyse opp på veggen. Ja, i tillegg til at jeg elsket å besvime, da. Med vilje. Herregud. På Sandgotna Skole i Loddefjord kunne man til tider være vitne til at kanskje førti elever stod samlet i aulaen og kvelte hverandre til de falt i bakken. I vill eufori og full av adrenalin løp jeg etter nærmeste person og spurte om han kunne folde hendene rundt min tynne hals og kvele meg. Prosedyren var enkel. Ti dype pustedrag, hold pusten inne, len hode og rygg inntil en vegg og få noen til å ta kvelertak på deg. Plutselig var man simpelthen død i noen sekunder. Noen, eller skal man si «amatørene», ble så flippet ut av opplevelsen at de fikk den hengslete zombie-/Bez-gangen og snakket usammenhengende under livløsheten. Som i et karismatisk vekkelsesmøte. Hehe. Freaks. «Helter Skelter» surret og gikk i bakgrunnen. Men før noen beskylder meg for blasfemi og krenking av religion, stopper jeg sarkasmene mine her.

For her skal det hovedsaklig handle om ondskap. Jeg skal ikke påstå at jeg noen gang har vært utagerende, voldelig og ondskapsfull. Selvreflektert som jeg er i dag, innser jeg at store deler av mitt tidlige liv var basert på tv og underholdning. Aldersgrenser var nærmest ikke-eksisterende i vårt hjem, så jeg fikk se på det meste. Ren nysgjerrighet er sikkert derfor grunnen til at en snill og sunn ungdom plutselig begynte å studere tekster om «å stikke en machete opp i fiendens rektum og be til djevelen om at han skal lide for alltid.»

I 7. klasse på Sandgotna Skole begynte mange elever å lefle med spiritisme. Jeg kan huske at det en periode var nesten like populært med ouijabrett som med rullebrett. Sjakkbrett? Gløm det. I avisene kunne man lese om elever på Ortun Skole som måtte få psykisk behandling etter at de hadde kommet i kontakt med djevelen eller noe. Ingen tvil om at jeg på et tidspunkt var veldig nysgjerrig på dette her. Min far ga derfor fort opp troen på at jeg skulle fortsette å praktisere katolisisme på lørdagsskole på St.Paul. Jeg erklærte meg selv uavhengig fra religion det året jeg sluttet på St. Paul. Ingen kunne stoppe meg, og særlig ikke etter at jeg oppdaget rapgruppen Bone Thugs-n-Harmony fra Cleveland, Ohio.

Mitt første møte med Bone Thugs-n-Harmony.

Mitt første møte med Bone Thugs var sjokkartet. Hver lørdag formiddag satt jeg klistret fast til tv-skjermen og så på programmet Yo! MTV Raps. Det var her jeg først oppdaget Bone Thugs. Å se musikkvideoen til låten «1st Of The Month» var like omveltende som første gang jeg så og hørte «Smells Like Teen Spirit» med Nirvana og «Controversy» med Prince på MTV Greatest Hits. Det var noe helt nytt for meg og mine venner. Bone Thugs drev med noe man kan kalle melodisk speed-rapping. Det betyr simpelthen at de rappet og sang fine melodier – bare veldig fort. Så fort at man egentlig ikke kunne høre hva de sier. Vi snakker vokalflyt med samme tempo som Napalm Death sine blastbeats. Gjetordene begynte å gå nede blant blokkene i Vadmyra. Girson var enig. John Olav var enig. Andrew var enig. Lars Eriksen var enig. Sondre Lerche var enig. Bone Thugs var den nye gruppen, og Cleveland skulle bli byen der vi negre kom fra.Fra St. Paul katedralskole til St. Claire katedrapskole, kan du si. Og fortsatt er Bone Thugs-n-Harmonys E. 1999 Eternal-album fra 1995 inne blant mine Topp 10-plater. Nei, Topp 5. Jeg hører på den støtt og stadig, og oppdager stadig nye dimensjoner.

Så hvorfor var Bone Thugs så fascinerende? 
Bone Thugs var fresh, de. Kjempemessig. Lave Puma-sko i semsket skinn, Dickies-bukse, langt og stritt hår, og bleike mulattiske pigmenter gav oss som var vietnamesere, tamiler, bolivianere og polakker en sense of belonging i den svarte rapverdenen. Noen ganger kunne Bone Thugs kle seg ut som speedfolkene ute i Åsane. Store bukser og små sennepsgule Carhartt-jakker. Noen ganger hadde de Cat-boots istedenfor Timberlands. Vi hadde med andre ord en form for «nærkontakt» med Bone Thugs, noe som oppstod i møtet med musikkvideoen til «1st Of The Month».

Denne singelen skulle likevel vise seg å ikke være den mest representative låten på E.1999 Eternal. Den fine, optimistiske hverdagskildringen av å våkne opp til den første lønningsdagen i måneden, skulle vise seg å bare være én side ved Bone Thugs, noe vi fort fant ut da vi kjøpte denne livsfarlige platen på Platon-musikkbutikk på Vestkanten, Loddefjord. Med låter som «Die Die Die», «Me Killa», «Mo’ Murda», «Shotz to Tha Double Glock» etterfulgt av enda mer voldelige interludes, viste det seg at disse guttene var opptatt av to ting: Forrakt og hat. De var mildt sagt helt jævlige, og helt jævlig triste.

Bone Thugs-guttenes egen Mikal Telle, mentor, produsent og manager Eazy-E, hadde nettopp dødd av Aids. Død var også onkel Wally og flere andre som stod guttene nær. De er alle nevnt og kreditert i flere av låtene. Bone Thugs var rett og slett såret, de var triste og lei seg, og ikke minst: De var hevngjerrige, mer enn noensinne. Vi snakker store våpen. Knivstikking også. Knivstikking er faen meg det verste jeg vet:

Machete be dipped in rum

Runnin wid the gun, steady bucking

Leavin dem bodies dumped off in the valley for dead 
Fra låten «Mo’ Murda»

På vegne av alle Bone Thugs-fans over hele verden skal jeg likevel ikke unnlate å nevne at E.1999 Eternal også er en kjærlighetsfull plate. De gutta er jo fulle av sjel, for guds skyld. Det finnes for eksempel uttallige hasjlåter i verden, men hvem andre enn Bone Thugs klarer å få marihuana til å låte så herlig og fredfullt ved bare å si: «Gotta learn to smoke the buddah, I'm so glad you showed me, Krayzie, Layzie, Wish, Flesh. Reefer really makes me happy.»

Feil drakt

Som påvist i «Mo’ Murda»-tekststrofen kan man se tydelige trekk av «ordinær» gangstadom ispedd store doser tortur og pur satanihelvete. Selv om dette er gangstarap, kan man musikalsk og lydbildemessig også trekke paralleller med sjangre som industrial og goth. Veldig amerikansk, men yet så europeisk, kan man si. Iskalde grøssere. Og hvis det er noen som er ondskapsfulle og kalde på skikkelig, så er det jo nettopp dere europeere. Jeg tror altså det har noe med byen Cleveland å gjøre, jeg. På internett gjør jo folk bare narr av Cleveland.

I tillegg bet jeg meg merke i en annen ting med Bone Thugs. Hvorfor har Flesh Bone på seg en Boston Celtics-tskjorte på fremsiden av E.1999 Eternal-coveret? De er jo fra Cleveland. Å gå inn i en sosiokulturell dybdeforståelse av patriotisme i Amerika blir for heavy for min fatteevne. Men i Europa kan det jo koste liv om du representerer feil fotballag. Likevel, og dette er bare en personlig teori, har jeg i hiphop-verdenen ved flere anledninger lagt merke til at fargekombo kan være viktigere enn symbolene på klærne. Blant annet har jeg sett dette i en Usher-musikkvideo, der han bruker Whitesox-caps og Raiders-genser. Enda han er fra Sri Lanka. I min ideelle verden velger jeg likevel å tro at Bone Thugs hadde en kjærlighet for Bostons store sønner i postpunk-gruppen Mission Of Burma. De har forøvrig en låt som heter «That's When I Reach For My Revolver». Ikke ulikt Bone. Man vet aldri med Bone.

Kjære Herr Ouija (Avsnitt med 18 årsgrense)

I likhet med hvordan Nirvana påvirket ungdommene i Olsvik, hadde Bone Thugs en stor betydning for hvordan jeg som ungdom klarte å utvikle en enorm innlevelse i en verden som jeg ikke egentlig var en del av. Thugs, Olsvikdrabantbyliv og Seattle-suburbia har jo mange likhetstrekk. Høres kanskje ikke bra ut, siden vi her snakker om en verden full av mord, henrettelser og dyrking av selveste djevelen. Og selv om jeg er pasifist i dag, bare så det er sagt, tror jeg Bone Thugs gav meg lysten til å finne demonene i meg. Mine mørke sider. Hvor mye forrakt ligger i min sarte sjel? Jeg merker at jeg tar litt ekstra i for sakens skyld, og jeg benytter anledningen til å bruke ekstreme ord som jeg vanligvis ikke bruker. For om sant skal sies, var jeg en glad og populær ungdom med mange gode venner. Men det er de små hemmelighetene jeg deler med dere nå. De små gledene i livet. De hemmelighetsfulle ritualene. Som Ellos-kataloger når man var syk fra barneskolen og alene hjemme. Min andre lille hemmelighet på det vietnamesisk illeluktende gutterommet var cd-bookleten til Bone Thugs E. 1999 Eternal-album. Den er heelt syk, skal jeg si deg.

Jeg var 13 år. Det var juletid i 1995. Et halvt år før den livsfarlige dagen 6.6.1996. 1«996». Jeg satt med beina i kryss på rommet en fredagskveld og studerte den hemmelige skriften på E.l1999 Eternalbookleten.

Slik starter det sjette kapittelet på side 66 i boken om mitt liv, Min amp (15W Peavey). Jeg fulgte kodene i plateomslaget som om det var en hellig bok. Etter å ha oppdaget at en hel side i coveret med mytisk og uforståelig skriftspråk, det var nærmest hieroglyfisk, bare var speilvendt, løste jeg altså en kode som skulle dra meg inn i en mørk verden. Det var et brev til Mr. Ouija. Den speilvendte beskjeden starter slik:

Mister Oujia, Mystic Oracle, I found myself without morals where it all began ...

Hele den lange beskjeden til Ouija hang også sammen med et kart som skulle være en veiviser gjennom nabolaget E.1999 Eternal St. "999". På kartet får man beskjed om å følge veien til National Ave. Gaten før National Ave er selvsagt 665th Ave. Videre kommer man til Wallace Drive, noe som refererer til døde onkel Wally, som de synger om i låten «Tha Crossroads». Så går turen gjennom Selthur Street (Selthur bakvendt blir «Ruthless», Bone Thugs eget plateselskap), før man kommer til Wrightwood Dr (Eric Wright alias Eazy E, Bone Thugs døde mentor og mannen bak deres «hell» og suksess). Og slik fortsetter det, en mørk underverden av kodespråk, djevelens tegn og blindveier. Mohaha.

Jeg kunne fortsatt, men for mer informasjon kan du alltids ringe 21 - 33606 - 741. Eller kanskje du foretrekker den skumlere versjonen: B1- DEMON - R41?

Slik studerte jeg meg gjennom hele nabolaget i Bone Thugs-guttenes forvrengte bilde av Clevelands gater, og en gang for alle ble jeg besatt av denne djevelskapen. Ingenting skulle vise seg å skremme meg lenger. Hverken «88», «Helly Hansen», Marlboros Ku Klux Klan-koder eller Lucky Strikes Hiroshima-kode betød noe. Jeg hadde min egen hemmelighet nå.

Men jeg tok aldri Bone Thugs-aggresjonen og mystikken med meg inn i mitt sosiale liv. Jeg var veldig rolig. Derfor ønsker jeg å være i forkant av dumme rykter som eventuelt skulle begynne å gå om meg, og fortelle dere at jeg en gang teset en gutt i ræven med mine store Cat-støvler på kristencampen Soul Survivor i Loddefjord. Han gråt og gav oss penger til å kjøpe is på kiosken. Det sårer meg enda den dag i dag at jeg gjorde dette, og hadde det ikke vært for at det passet så bra inn i denne litt skumle teksten hadde jeg aldri skrevet dette.  

Ouija-4-ever
Det har tatt lang tid å forme denne teksten, skal du vite. Samtidig føler jeg med hele mitt hjerte at Bone Thugs fortjener så mye mer fra meg. Jeg har vel egentlig ikke fulgt opp guttene på mange herrens år. Meg og Lars Vaular har vel ved noen anledninger snakket litt om Bizzy Bone og sånt. Men minnene jeg har om Bone Thugs var at jeg i mine yngre dager likte de så godt som mennesker, også utenom musikken. Disse unge guttene som bare var slaurer fra tidenes kjipeste by, Cleveland. Bone-guttene, som hele tiden hyllet venner og familie i låtene sine. De var kreative og formet et helt univers rundt imaget sitt, med fokus på djeveldyrking, antageligvis basert på timer med nerdete rollespill, et ouijabrett og mangfoldige stunder der de prøvde å løse hemmelige brettkoder på tacky Sega-spill. Fire store tapere. Det er noe med anti-helter som jeg blir tiltrukket av. Taperne. Jeg elsker dem. De som bruker masse effekter på pressebilder, men likevel ser helt feil ut, rett og slett fordi de bare ser så ubehjelpelig feil ut. Dette er guttene som lager farlige interludes, som likevel ender opp med å høres ut som et digitaltverrfløyte-rekviem laget av Vamp som bestillingsverk for Den norske kirke. Dette er verdens farligste tensing-gruppe, med de fire våpnene bass, tenor, alt og sopran. 
I skjønneste harmoni og beinhardt. Fort og arrogant som Django Reinhardt.

Bone Thugs. T-Bone Hug, kaller jeg dem av og til. Skitne som kjøtt, men deilig som en klem. Når jeg er usikker på om jeg egentlig er en indiekis, punkekis, rapkis eller en fanzinemaker, gjør jeg følgende: River av meg t-skjorten og rapper til «Mr. Bill Collector» foran speilet. Da er jeg Nam slik Nam skal være. En beinhard og harmonisk type. Bone Thugs for alltid.