Dagens blues: The Love Cats

Hadde Robert Smith bodd i Bergen tror ikke dere han hadde hengt mye på den 1880 cafeen som heter Bizzarre? Han fyren på hjørnet i rommet som sitter med beina foldet sammen i vinduskarmen og armene rundt legget som trekker beskjedent på skuldrene og smilebåndet. Han med de store smilehullene og de breie joggeskoene. En sånn skjønn gothepanda som henger opp plakater sammen med ungdommene. Litt vaktmester er han også, men ultraspeis og fjollete og euforisk på samme tid. På kveldstid driver han en voksen hemmelig nattklubb, night squat om du vil, som heter, Dungeon, og det henger spindelvev fra taket og folk går rundt i Dead Can Dance t-skjorter og neonkapsler i munnen. Kanskje det finnes til og med et innburet miniramp og et band som covrer Misfits i bakgrunnen.

En fyr som ikke tenker så mye på normer. Han henger med ungdommene. Jeg, Nam, er ikke en friker. En freak er jeg. Det er du og din jævla gris. Ikke en friker, nei. Men jeg liker dem. Til og med sånne kristne frikere. Sånne neonbelagte gladfrikere som er dekadente og høy på livet og kreftene.