For sant til å være godt

Jeg er i Oslo på besøk hos familien min. Min mor og alle søskene mine flyttet hit for fem år siden. Ikke jeg. Jeg skulle bli musiker og endte heller opp i Levanger, Nord-Trøndelag. En annen gang. Kanskje. Det var bedre jobbmuligheter for mor og en rimelig god nok grunn til å flytte ute av Loddefjord. Bergen. py by. The city of dreams. Ikke Loddefjord altså. Heller ikke Bergen. Området er riktignok ikke særlig bedre og det skal en dose med mange gode band til for å kjøre opp Veitvet som nokken hotspot. Ikke noe kredvibb som Loddefjord.
Linderud, Ammerud og Grorud er mer kjente områder som omfavner denne lille bydelen bestående av stortsett frp-ungdommer, pensjonister, tamilere og mc-gjenger. Jeg snakker ikke om emcees. Selv om jeg nylig så på nyhetene at det ble holdt rap kurs på Stovner for ungdommer som ikke har noe å ta seg til i høstferien. Flinke var de og. Nabomannen er en tynn HA-type som ofte tar en røyk ute i hagen sammen med min mor. Har ingen forutsetninger for å sette meg inn i hvilken kjemi de har seg i mellom siden jeg sjelden besøker min mor. Men ut fra de ulike kulturene de representerer burde jeg ved neste anledning ta en røyk med dem uten å lirke fra meg skjulte,men samtidig, ganske py-vibber. Fyren er bra. Hører på rockemusikk og har en gammel Yamaha synth liggende i boden. Den skal jeg ha en dag.
Min lillesøster er som innvandrerungdommer flest. Hun henger med andre innvandrerer. Jeg tror hun har to bestevenniner. Tina og Nina. En vietnameser og en inder. Hihi, les om hun Lillian i mitt første innlegg! Nina og Tina. Jeg liker dem godt. Liker vennskapsforhold som består av en trio. Det er noe dynamisk og litt mystisk med en trio. Litt som band som Ungdomskulen og The Police. Hva finner dem på ilag? Duoformat kan jeg alltid forstå. Daft Punk og Bill and Ted. Bestevenner. Litt som meg og Jan Eivind. Vi har vår interne greie. Det blir bare ofte jævlig flaut når vi er interne foran en større forsamling. Med en trio er det liksom ikke så jævlig gayt. Uansett. De tre jentene er veldig uskyldige. Pliktoppfyllende og flinkis-jenter som trives godt i nærvær med min mor. Alt fra matlaging, karaokesamhold eller bare sitte å jenteprate i åpent rom på kjøkkenet mens andre er der. Beundrer det. Jeg gjemte alltid vennene mine på gutterommet. Vi bannet og runket og gjorde andre syndige ting som min mor og far ikke trengte å vite noe om. Hey! Im no gay, så ikke tro ting bare fordi jeg sa at meg og Jan er mad gode tjommier. "Syndige ting som min mor og far ikke trengte å vite noe om..."

PS! Jeg har som mål å ikke slette så mye av det jeg skriver eller rette så mye opp i tekstene. Da blir jeg aldri ferdig. Ekte musikere forstår denne problematikken. (fjorden baby! vi kan dette...) Det kan derfor oppstå mange/mye skrivefeil i innleggene. Norsk 2 på gymnasium kom til ingen nytte for meg. Marijuana kan også skrives med h. Har til og med sett det i avisene. Ingen pes. Jeg vet dere forstår. Marie fra Razika skal hjelpe meg litt. Jeg har drømt lenge om å fortelle dere disse fortellingene og jeg skal ikke la dette stoppe meg. Se det heller som en type dogme. Stream Of Conscious. Dogma. The laws within. Force of nature. seduce me......tihi.

Om det var fordi vi var gutter, og gutter er gutter, eller at jeg skjemte meg over interiøret i stuen var grunnen til at vi holdt oss for det meste på rommet skal ikke jeg utdype. Men nå må jeg.

Ingen andre vanlige familie hadde en dobbelseng og et stort biljardbord som spisebord i stuen! Folk har hjørnesofa, salongbord og et normalt spisebord. Det var helt krise. Jeg skjemte meg og det vet vennene mine godt. Husker forøvrig en episode da min far fikk yrkeskade som sveiser og måtte gå med plaster foran begge øyene i to uker. Begge øyene. Min mor, den misforståtte kunstneren, sydde et bånd av silke og knøt den rundt hodet hans for at vi barna ikke skulle bli skremt av at han med de to brune øyelappene så ut som en øyeløs liten vietnameser. Det ble ikke bedre når han plutselig så ut som en Prince skapning fra New Power Generation epoken der han gikk rundt i kåken. Bar overkropp som vanlig. Blind og ufør men yet, kjempe pigg og rastløs. Det var et meget vemmelig syn.
Ulykken rammet han i februar og jeg skulle snart feire min ellevte bursdag. Bursdagsfest for alle mine venner. Det skulle være en fest som hos Andrew og Denny. Festene deres var helt spesielle og jeg skal ved en senere anledning dedikere et helt innlegg til disse dagene. Den skal jeg kalle: Samba. Samba De Janeiro. Tilbake til Vietnam.
Jeg ville ikke at far skulle være der på den måten og jeg ville at stuen skulle være fri for plass. For det var ingen plass. En dobbelseng, to brune sakkosekker og et kjempestort biljardbord i stuen inne i en 30 kvm leilighet med fire barn, et nyfødt, på toppen av det hele. En dag skal jeg finne et bilde til dere. Det er faen helt sant. Hence tittelen, for sant til å være godt.
Bursdagen ble feiret to uker forsinket. Min far fikk synet tilbake og vi satte den ene madrassen over den andre til det lignet en sofa. Riktignok en høy sofa som i Harry Potter filmene. Festen var dødsbra. Alle var der. På slutten av kvelden stilte alle barna på rad og rekke og min mor delte ut Fantomet godteposer som alle fikk ta med hjem. Historisk.

I ettertid skjønte jeg at foreldrene mine ofret soverom og voksenintimitet for at vi barna skulle få eget rom med tv, video og kassetspiller og penger til å pryde vegger med plakater. Alt som barn kan ønske seg. Det var dessuten veldig fint og trygt når familien var samlet i stuen og vi så på video og lo sammen.

Jeg elsker familen min av hele mitt hjerte

Til min pappa. Ha Hong Nguyen.