Jeg husker at jeg hadde en bordlampe. Den var kjøpt på et loppemarked på Varden i Fyllingsdalen og var ment som en gave fra min far. Min far visste jeg likte krigsfilmer og fant denne bordlampen som hadde nettopp dette krigskonseptet på plass. Jeg kunne montere av den kamuflerte lampeskjermen og lyspæren og stod igjen med en håndgranat inklusiv en sikringsstift som forøvrig kunne trekkes av. Granaten sammen med en hjemmesnekret nunchaku laget av stål av far mens han jobbet som sveiser på dekk var to av mine favorittleker.
En dag lekte Andrew hos meg. Etter å ha sett tidenes mest vulgære og minst sensurerte actionfilm, "Jungle Wolf" belærte jeg meg kunnskap i våpenteknikk og ikke minst hvordan man håndterte en håndgranat. Jeg var kanskje ikke eldre enn ti år og Andrew var ni. Andrew var som meg, ikke fremmed for våpen. Som et fantasifullt barn tok jeg frem granaten min og viste ham den mens jeg la ut en krigsanekdote fra den kalde krigen i vietnam, og om hvordan far klarte å smugle med seg en amerikansk håndgranat til Norge. Andrew lot seg som alltid rive med av historiene. Med en amerikansk håndgranat foran oss som en slags trigger til ENORM og uskyldig barneinnlevelse ble Andrew mer engasjert. Demonstrer demonstrer, sa han. Jeg satte granaten i nevene på han og fortalte at en granat har en sikringsstift og et sikringsgrep. "Denne dingsen gjør at granaten ikke sprenger deg opp og denne dingsen skal du rive av. Helst med tennene." Jeg ante en usikkerhet i blikket til denne brasilianske unggutten men jeg kunne ikke dy meg og rev av stiften foran øyet på han. "Nå må du kaste den for eller så dør du". Jeg kan ikke forestille meg idag hvordan barn oppfatter døden i øyet, men med tårer i øyet og frykt i kroppen fikk han beskjed om å løpe bak blokken vi bodde i og kaste den fra seg. Helst lengst som mulig. Jeg påminte han om beherskelsteknikk og referte til selveste "jungelulven". Krigsulven i jungelen med den gule singleten. Stallone fra Beneluxlandene. Andrew gjorde som befalt. Ettervirkningen og traumene Andrew sitter med vet jeg ingenting om. Jeg vet han meldte seg inn i ninja-kommando-klubben til Richard Ringheim et år etter. Vi er fortsatt bestevenner i dag og han er mindre mistenksom til meg. Men bare når han er full.
Den amerikanske håndgranaten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar