Min første sommerferie

 Publisert i Bergens Tidende 2.Juli 2010

Det er sommerferie for mange barn og voksne. Holiday. For meg spiller det ingen rolle. Jeg har hatt sommerferie hele året. Noen sier jeg er en hardtarbeidende fyr. Men det stemmer ikke. Min mor jobber. Min bror jobber. Min søster jobber. Selv min kusine i Saigon på sju år jobber. Jeg derimot har brukt et år på å lage et blad oppkalt etter meg selv som jeg selger for prisen langt over lovlighet. Et forlag ville gi den ut mot at jeg brukte tid på korrektur. Jeg ble henvist til en flink person for en billig penge, men brukte heller kronene på en Fila velour-trøye som var brukt av Christopher Moltisanti under skytingen av Sopranos sesong 3. Til min store skuffelse var den i størrelse S. Ikke at jeg er så svær av meg. Men Moltisanti? Og jeg hørte aldri noe mer fra forlaget.

I FJERDE KLASSE FIKK vi utdelt en lapp av vår frøken. En beinhard frøken. Grå som en mus. Rå som en uzi. Det var en lapp med ferietilbud for barn som ikke skulle på ferie med familien. Det er det man kaller en feriekoloni. Janne skulle til Mallorca. Renate skulle til Aya Napa. Tøsøen skulle til Ibiza. Christel skulle til Arendal. Yankee skulle til Coventry. Jeg, som alltid, skulle ingen steder. Sommeren i Loddefjord var alltid det samme. Meg, Daniel, Andrew, Denny, Reno på utflukt langs motorveien til Haakonsvern for å fiske glassmanet og sko. Noen ganger var det så varmt at vi lot glassmanetene steike i solen midt i veien til bilene kjørte over dette dyret som min far mente verken hadde følelser eller ansikt. De så mer ut som ravebelysning i skitne Düsseldorf.

Bortsett fra å bade i Svarttjønnet, tråkke på snegler bakfra slik at innvollene kom ut av munnen og drikke RC-Cola og høre på dansebandet The Trio spille Andedansen og Hotel California for alenemødrene fra Vestre Vadmyra på St. Hansaften, var det stort sett ingenting å ta seg til på de klamme sommerdagene i Fjorden.

John Olav, den lille reven, min sidemann i klasserommet, sa han skulle på feriekoloni. Jeg klarte å overbevise min mor og far om at dette var en gyllen sjanse for meg til å komme tilbake til skolen i høst og tegne noe annet enn robotfigurer. Jeg tegnet som oftest roboter når jeg hadde komplekser for noe. Da ble alle elevene så imponerte at de gjerne glemte at jeg ikke kunne tegne ting fra ferien siden jeg ikke hadde opplevd noe.

Alt jeg visste om livet var det jeg så på Sky 1, The Children's Channel, kantonesiske kung-fu filmer og amerikanske ninja-filmer. Denne gangen skulle jeg skildre virkeligheten. Min ferie. Etter mye grining gikk foreldrene mine med på å sende med konvolutt med 1500 kroner, signert av Vu Ngoc Thu, som skulle være i hende til frøken innen innleveringsfristen. Ferien var sikret og jeg så klart for meg en tegning av den feteste roboten, Optimus Prime liggende under et tre, sniffende på blomster som oksen Ferdinand. På Skjærgårdsheimen.

Vi dro ned på Vestkanten og kjøpte solkrem, nye undikker og sokker, Donald-pocket og batterier til min walkman. Jeg gledet meg, mildt sagt.

Først dagen før avreise fortalte John Olav meg at han bare tullet og sa det bare var mongiser som dro på feriekoloni.

JEG HUSKER VELDIG LITE fra turen. Det regnet mye. Vi fisket og det ble arrangert diskotek en kveld, og jeg vant dansekonkurransen siden jeg kunne moonwalk. Riktignok mot min vilje. Jeg likte ikke oppmerksomhet. 

På Skjærgårdsheimen bodde jeg på rom med en sengevæter, ble kjæreste med en jente den siste dagen og vi så mye på Olsenbanden. Jeg smakte steinbit for første gang.

Men jeg fikk meg en bestevenn. Det kan være han heter André. Men det er jeg ikke sikker på. Vi ble glade i hverandre og han tok hånd om meg. Jeg mener å huske at han var fra et sted utenfor Bergen. Han hadde pigghår og jeg innbilte meg at han kom fra et varmt hjem. En gang tok han meg i å rive av vingene til en flue. Han at moren hans ikke kunne la ham være venner med dyrplagere. Jeg begynte å grine og han gjorde et unntak og kom bort til meg med snop og lot meg lese i et Donald-blad som foreldrene hans hadde sendt i en stor pakke til han. Han delte hele pakken sin med meg for å skåne meg fra fortvilelsen på pakke-fra-familie dagen.

DA VI SKULLE HJEM etter tolv dager på Skjærgårdsheimen vekslet vi adresser for å holde kontakten. Jeg tror virkelig at han ønsket å holde kontakt med meg. Siden jeg løy til ham og sa at vi bodde i et rekkehus, og ikke i en lavblokk, satte jeg på en bokstav etter gatenummeret, slik de som bodde i rekkehus klasselisten min gjorde. Jeg lurer på om han noen gang sendte meg et brev. Jeg liker å tro at han gjorde det. På Bystasjonen sa vi farvel og jeg kunne se et hav av foreldre som ventet på ungene sine på perrongen. Jeg satte meg på bussen hjem til Loddefjord alene. Da jeg kom inn døren fikk jeg en stor klem av min mor. Inne på rommet lå det en hel bærepose full av godteri, en Hiawatha-pocket, en Tom&Jerry Yo-Yo og en lomme-yatzi som min mor ikke turde å sende til feriekolonien i frykt om at de ville ta det fra meg. Min mor. Jeg elsker, elsker, elsker henne hver eneste dag.

TILBAKE PÅ SKOLEBENKEN lagde jeg et akvarellmaleri av Skjærgårdsheimen med meg og min venn som store roboter og ble en gang for alle erklært som en ekte kunstner. 

Den ferien jeg glemmer jeg aldri.

......

Hilsen
Nam