Eg e' faen meg ikje fra Vietnam

"Nunchaku er et våpen som stammer fra Okinawa i Japan. Det er den dag i dag et mysterium hvordan den ble oppfunnet, men man tror at den stammer fra et arbeidsredskap. De innfødte på Okinawa tok i bruk nærkampteknikker og våpen som Nunchaku, sai og bo da de i 1429 og ble nektet av kongen å bære våpen. Dette utviklet seg til det vi i dag kjenner som karate og kobudo."

Fra www.nunchaku.no

En dag, min sønn. En dag, sa han. Min far. Jeg husker alle de sene nettene vi satt sammen og spiste rå nudler og så på karatefilmer med høy nunchakuføring. Chinese Hercules, Fist Of Fury, The Way Of The Dragon, The Dragon Spirit, No Retreat No Surrender, The Last Dragon...etc. Jeg har sett så jævlig mange kampsportfilmer i mitt liv skal du vite. Jeg innbilte meg alltid at min far kunne disse knepene. Han lignet på disse karatefolkene og jeg så for meg at han skulle bli min læremester. En sifo, som de sier i filmene. I ettertid skjønte jeg at han var bare nok en semi-integrert Loddefjord slaur. En tidligere alleycat og fattig småtyv i de fuktige bakgatene i Saigon på 60-tallet. En løpegutt for amerikanske soldater som ordnet sigg, hasj og horer. Til gjengjeld fikk han The Ventures Lper, James Dean plakater og amerikanske pornoblader. En amerikanisert vietnameser som snakker gebrokkent Loddik tyt.

Til min niende bursdag kom denne såkalte dagen. Min far kom hjem med en nunchako laget av stål til meg fra sveisefabrikken. Slik som den jeg så i filmene. Den var tung og kjettingen var så lang at den andre enden traff hodet mitt når jeg slengte den bak ryggen. Jeg skjønte fort at min far var heller ikke noe særlig god. For det samme skjedde med han. Min mor var lite begeistret for at dette nærkamspvåpenet skulle ødelegge hennes porselenssamling. Noe som utebbet i et nunchakuforbud i hjemmet. Ikke et, forbund, som jeg hadde håpet på. Noen ganger fikk jeg øve nede i kjellerboden. Tilfluktsrommet i Vadmyraveien 18. Etter at min storebror fikk øye på nunchakuen kunne man trygt si at karrieren min som en nunchakuutøver var forbi. Han tok den fra meg og banket opp meg og alle vennene mine.

18 år senere skulle ting forandre seg. Det samme gjorde det norske samfunnet.

Nunchacu er ikke tillatt å eie, erverve eller selge i Norge uten tillatelse, etter våpenforskriftens § 9-1:

Det er forbudt å erverve, eie eller inneha elektrosjokkvåpen, pepperspray og andre selvforsvarsmidler med tilsvarende virkning, springkniver, batangakniver,stiletter, slåsshansker, batonger, Nunchaku (karatepinner), kastestjerner, blåserør for utskyting av piler eller andre gjenstander, spretterter eller andre tilsvarende særlig farlige gjenstander uten aktverdig formål og som fremstår som voldsprodukter.

Enter The Dragqueen

Så jeg har begynt å trene på min nunchaku igjen. 27 år. Jeg følte det var det rette for meg. Jeg sverget ved midnatt den 01.01.10 at jeg skulle gjøre det. Trene nunchaku, begynne å svømme og bli en bedre keyboardspiller. Så hvorfor nettopp nunchaku? jeg hører du sier. Vel, jeg bare skjønte det en dag. Det var på lillejulaften 2009.

På hjørnet av den gamle Operaen ved Youngstorget i Oslo ligger det en kampsportbutikk. Som en gammel kampsportveteran med hvitt hår, fra snøen vel og merke, stakk jeg hodet innom butikken på utkikk etter julepresang til min lillebror, lillesøster og storebror. Det var en fin butikk. Duften av nye karatebelter i alle farger og en Wooden Man av hard mahogany er som å komme hjem til min Saigon. Jeg lukket øyene og tok en dypt pust i bakken før jeg rettet blikket mot butikkmannen. Av respekt for meg og min østlige kultur bukket butikkmannen ærbødigst og ydmykt i det vi fikk øyekontakt. En bukk med en knytteneve mot en strak håndflate og beinet så rakt at det ser ut som han er hjulbeint. Litt som det skal være liksom. Kanskje det bare er en butikk-image greie. Litt som å gå inn på en sånn IDM/Industrial/Goth platesjappe i Frankfurt. De som jobber der ser bare ut som musikken. Så jeg gjorde det samme. Jeg bukket. Vi var på vibb. Meg og Sensei Torstein, som jeg velger å kalle ham.

På veggen hang det to nunchakus. En gul "safety-nunchie" med hard skumgummi og nylontau, ergo GAY!!, og en nunchaku av stål og kjetting som var på utstilling. Som i Bruce Lee's The Way Of The Dragon. 70-talls nunchakuen. Tiåret da det var in å skade folk på skikkelig. Den lyste mot meg.

Torstein skjønte tegningen. På den telepatiske måten. Litt sånn Jeet Kune Do telepati eller noe. Den østlige g-koden. Han visste hva jeg ville. Jeg trengte ikke å spørre som man gjør på H&M. Lærermesteren er på besøk, tenkte han sikkert. Så han bukket igjen. Bukket med blikket festet til mine øyner. Vi visste begge hva vi ville. Jeg ville prøve, og han trengte min velsignelse.

Jeg tok ned utstillingsnunchakuen fra veggen. Stålverket var tungt. Kjettingen var tung. Jeg tok en rotasjon og fanget den andre stålpinnen med min andre neve og lukket øyene. Med en pinne i vær hånd kunne var jeg nå klar. Innsoning. Nevene mine ble varme. Kroppen ble rolig. Jeg hørte klangen av en gong og en pauke. En symfoni. Dragens waltz i E-moll. Jeg hørte fottrinn. De kjappe, men tyste fottrinn til budbringeren som løper de tusen trapper opp til tempelet av Tsang- Dynastiet. Budskapet er klart og tydelig:

常见问题解答!! (oversatt: I think there's been a rape up there!!). Den franske kolonien. Den kinesiske kolonien. Vest og Øst. Mine landsmenn. Døde hester. Min onkel. Metall mot metall. Revansj. Shit, mann.

Det gikk fortere og fortere merket jeg. Pulsen er på 160 BPM og rotoren på min nunchaku har nå økt til kanskje 100 omdreininger per sekund. Vi snakker absolutt vinkelakserelasjon. Man kan trygt si at det, klikket vinkel for meg. Du kan se det på rundmunnen, høre det på den lyse animalske stønningen og se det på øyene mine som kjegler på grunn av den enorme rotasjonen. På dette tidspunktet merker jeg at Torstein blir bekymret. Selv om han er en sånn once you go Asian, You never go Caucasian type fyr, de som stoler blindt på asiatere, begynner han nå å stille spørsmål til sin tro. Det kan gå riktig så gale nå. En gal asiat med en nunchanku er som en indianer med maskingevær. Gjennom rotasjonen ser han flimrer av skriften på T-skjorten min.

Den dramatiske symfonien fra Moving Mountains / Two Step From HellI møter sin klimaks. Beelzebub og Bizmillah. Sensei Torstein ser ingen valg. I det han skal til å hoppe inn og stanse meg fra å rasere butikken hans, tar jeg fatt i den andre enden av nunchakuen med den andre neven. Rotasjonen stopper brått og jeg hopper nærmest ned på knærne med nunchakuen i begge nevene rakt oppi været. Jeg ser ned i bakken og senker skuldrene. Torstein står et skritt fra meg og ser lettet, men også forundret ned på meg. Jeg puster dypt. En mild panfløyte hymne fra den fjerne Østen erstatter de harde kantslagene fra Moving Mountains oppe i hodet mitt. Fra Zalo til Balsam. Ylang ylang, Aloe Vera og Palmolive. Hva skjedde? Jeg reiste meg rolig opp og bukket ærbødigst til Sensei Torstein og la nunchakuen over skuldrene hans. Han bukket tilbake. Lettet.

Jeg smiler til han og gir et lite blunk før jeg slipper en røykbombe på bakken og fordufter fra butikken som en ninja. Han ser seg rundt og klør seg i pungen. Hva skjedde? tenkte han. Og i dette øyeblikket gjenvinner han troen til det tapte, ydmykende og flotte folkeslaget fra den fjerne Østen. Og sånn endte fortellingen om Sensei Torstein og den lille ninjaen:)