Vi pleide å fiske inne i et fiskeoppdrett

Jeg kan huske at min familie og mange andre vietnamesiske familier fra Søfteland og Olsvik pleide å samles for å fiske. Det var ofte et høydepunkt i livet mitt. Fisking. Jeg innbiller meg at den katolske gatepresten fra St.Paul skole var en av dem som bidro i å skape det positive vietnamesiske miljøet som jeg var vokst opp i. Eller det vet ikke jeg. Jeg bare husker han godt. Men god kultur for fisking er det ihvertfall i det lille landet jeg kommer fra. Ikke Norge. Vietnam, mann. Mange tror jeg er adoptert. Type Nam René Kleivdal stil.

Mine foreldre og deres venner likte å fiske nedi kaien på Laksevåg. En gang kom det en fyr på båt bort mot kaien der vi stod, og ropte: Disse fiskene e skikkelig skitne bare så dåkka vet det. Min far svarte tilbake med å tvinge meg og min storebror til å kaste ferske reker på ham.

Selv de dagene når vi ikke fikk napp var det kjekt å være nede med kaien og være omringet av mange voksne og barn.

Min far var vedig godt likt blant folk under slike happenings husker jeg. For barn kunne han trekke tommelen fra hverandre og utøve andre magiske triks. For de voksne dynket han litt blod på tommelen fra fiskesløyingen og gjorde det samme. Da hadde han plutselig de voksne også rundt "fingeren". hehe...;)

En gang fikk vi en dårlig og syk fisk som vi måtte kaste ut igjen. Min far tok et godt grep rundt halen og slengte ut fisken som man gjør med flate steiner slik at fisken hoppet fem eller seks skritt før den sank ned i sjøen igjen. For en nedtur for fisken. For en utrolig opplevelse for barn. Og for én voksen mann.

Phi, Thuy, mamma og Nam på Laksevåg kaien i 1988

På dagtid med famile

Noen ganger blir man stormannsgale. Slike ting skjer. Man vil ha mer av kaken. Man blir grådig. Mer! Ingenting som jeg ikke forstår med det.

Og snart skulle det bli kveld. Min far og guttene hadde pønsket ut en plan.

Tuan: Kom an, fuck det drittet. Vi bare gjør det, mann.

Ha Hong: Kulan litt mann, vi må ditche kone og barn først..

Hiep: Eg e mad hypp på å fikse den biffen eg óg. Ha, ka skjer mann?

Ha Hong: Eg e med, men må ta med han lille kisen min, han begynner bare å grine hvis eg turer.

Tuan: Ok, men bare han. Nam kan være med han. Han kommer jo til å ende opp like fåkket som oss allikevel..

På kveldstid med guttene

Jeg var kanskje 8 år gammel. Ingenting er fiktivt. Jeg lover.

Vi befant oss plutselig i et fabrikkområde. Med lommelykt og et brekkjern som skulle ta oss gjennom døren. Vi listet oss gjennom en kald og smal gang og det dryppet vann fra taket. Jeg så en eim av en liten lysprikk et sted langt foran meg. Det var klaustrofobisk og jeg ble redd. Min far holdt meg i hånden. Og før jeg ante ordet av det, flekket alle opp sine fiskestenger og innmotiverte prosjektet sitt. Hva? Jo.

Et helvetes innendørs oppdrettsanlegg!!

Plutselig stod jeg ovenfor et hav fullt av fisker som nærmest hoppet frivillig opp i min Roger Rabbit ryggsekk og i jakkelommene til disse fyrene. Det var en basseng på størrelse med Sentralbadet med fisker som svømte rundt og rundt. Med hver sin lommelykt inne i munnen stod min far og gjengen og roterte febrisk på snellen i harmoni med fiskene som bare bet og bet. Trivselsfaktoren var lavere enn Prince, men samtidig like tabu og spennende. Etter en rimelig kort stund kom vi oss vekk. Alle var fornøyde. Bøtter, sekk og kropp med masse fisk. Menn som kommer hjem med mat til kone er aldri å forrakte. Uansett stil.

Den natten satt jeg i bilen hjem til Vadmyra og så fra vinduet at månen fulgte etter meg. Hvor enn vi dro, fulgte månen etter. Fine månestråle, hvor skal du fine månestråle?...

Og jeg gråt i bilen. Men ikke fordi den var så fin.

Jeg trodde at månen skulle ta oss fordi vi hadde stjelt alle de fiskene som lå og plasket i bagasjerommet.