Faren til Beate

Tanta til Beate

hun bor i ei gate, i Gamleby´n

Og med hatt og fjær er hun et vakkert syn

På vei ned Schweigaardsgate,

For å gå og mate, duene

plystrplystr...easy listening og mysigt jazz.......

(((VRÆÆÆNG!!))..((EEEEEEEAK!!)))

///DONK-TSCHIKK-BOM-BA-STICK///

///DONK-TSCHIKK-BOM-BA-STICK///

TAKE ME HOME TO THE PARADISE CITY WHERE THE GRASS IS GREEN AND THE GIRLS ARE PRETTY, OH WONT YOU PLEASE TAKE ME HOME. yeah-a-yeah...

Faren til Beate.

I femte klasse var klassen invitert på bursdagsfest hos Beate. På et tilfluktsrom under en blokk oppi Hetlevikåsen. Ved lavblokkene nedenfor stjerneblokkene, før den litt tjukke store blokken som ligger vis á vis Neptunsvei og det lille tjernet med hockeskøyting og drukning om vinteren. Stedene der Majja, Mathias, Flemmet og Ida (eksen til Denny) bedrev dagene. Og Boyd.

APPETITE FOR DESTRUCTION (spagat incident)

Vi hadde med oss med presanger og hvis jeg ikke husker rett medbragte alle barna også egen snack. Eimer en idé om at det var kultur for medbragt godis på barnebursdagsselskap.. Kanskje jeg blander det med skoletentamener og skoleavslutningsfest...Skal ikke spekulere så mye i akkurat dette. For trivelig var det selv om vi ikke fikk servert Soletti og saft.

Stolleken, flasketuten peker på og ikke minst, limbodans. Dansen for ortopedipasienter med plattfot. Loddefjord var kultivert sånn sett. Limbo. Og andedansen på St.Hans aften og Macarena for de voksne på 17.mai. Jeg var veldig beskjeden som barn med meget dårlig munnmotorikk og foreldre som mente at logoped var uaktuelt fordi: i Vietnam mumler man bare sånn...
Men jeg hadde kredibilitet siden jeg var god i idrett og kampsport. I en alder av 8 år visste jeg allerede forskjellen mellom Tae-Kwon Do, Kung Fu, Jiu Jitsu og, dem to litt streite, Judo og Karate. Jeg var sprek og spenstig. Utenfor skoleplassen pleide barna å samle seg rundt meg for å se når jeg gikk ned i spagat. Kom her alle sammen, Nam går ned i spagat igjen! Med beina separert fra hverandre som nok en familie i fjorden og hodet og overkroppen ned i bakken som en kadaver Van Damme, lå jeg der og tenkte at jeg var blitt en skikkelig populær type. Limbo var min partytrick og tross for min beskjedenhet deltok jeg alltid i disse lekene og stakk av med prisen vær bidige gang. Tror ti cm over bakken er min rekord. Idag har jeg meget dårlig rygg men if push comes to shove klarer jeg nok å gå under beina til Jan Eivind. Any given day.

Beate var pappas lille prinsesse. Og bursdagen skulle feires i det ellers så gråntonale livet i blokkene i hetlevikåsen. Hun hadde på seg en rosa kjole og hadde en krone rundt det litt store hodet hennes. Jeg husker jeg var glad på hennes vegner. Fra tilfuktsrommet dro vi senere opp til leiligheten til Beate. Som en type afterparty.

Hva er toppen av forvirring?

Farsdag i Loddefjord

Beate derimot, kunne lene seg tilbake i viten om at hun hadde en skikkelig skamfeita meita far. Han ble en pappa for alle de fedreløse. Et ikon. En rocker. En GunsNRoses fyr.
Sturle, Stig, Espen, John Olav og Yankee var av det kaliberet som allerede i en barnsalder var musikkelskere. GunsNRoses var heltene. De kunne sangene og hoiet med til Guns mens faren til Beate hvilte armene på et kostestav bakk i nakken og svaiet frem og tilbake som en slange til November Rain. Vi andre satt i huk og observerte en voksen mann med fem seks ville adhd barn rundt seg som på en hypnotisk måte betraktet ham og den elleville klorinfargede GunsN t-skjorten han hadde på seg.

Wåow. Stiiiilig t-skjorte azz....

Easily amused.

Faren til Beate tok på en LIVE GunsNRoses kassett på anlegget. Jaja, det høres ganske fiktivt ut leser jeg. Live-kassett. Hvordan kunne jeg huske? Men jeg gjør det. Slike ting klistrer seg i hjernen min. Som en autist. Jeg husket også å kunne høre publikumsallsang over Welcome To The Jungel ut fra anlegget.

(( Sha-na-na-na-na-na-niiis-niiis ))

GNR LIES

Jeg har alltid på en eller annen måte elsket meg selv. Alltid vært stolt over at jeg er den jeg er og aldri prøvd å passe inn noen steder. Men denne kvelden ønsket jeg å bli som en av guttene. Det var på tide å bli en del av gjengen. På tide å bli en gønsn-fan. Om jeg solgte sjelen min til rocknroll den kvelden tror jeg blir å ta for hardt i. På enden av dagen var det uansett Michael Jackson som stod hjertet nærmest. Mike kan jo også rocke og det kan jeg og, tenkte jeg mens jeg så meg i speilet, klamret hendene min tett inntil brystet og skled dem ned mot magen og nedover mot skrittet mens jeg bet tennene sammen, slik Mike gjør på rockelåten Give In To Me, musikkvideoen. En låt der Slash forøvrig også er med på.

Når det er sagt, forelsket jeg meg i GunsNRoses den kvelden. Jeg gjør jo det idag óg. På en måte. Hør på tekstene og ikke heng dere opp i at Axl Rose/Oral sex ligner på Kid Rock og at Slash har, bak det tjukke håret, veldig små og kjeglete øyner. De var og er ganske geniale.

Igår satt meg og Sturle hjemme hos meg til langt ut på kvelden og sang unisont til låter som Yesterdays, Civil War og Sweet Child Of Mine. Sturle plystrer så fint til civil war. En sånn tostemt plystring. Slik at Civil War plutselig høres ut som panfløytemelodien til El Condor Pasa og du sitter der med øyene lukket og kjenner brisen av den kalde vinden av Andesfjellene og lengter hjem til kjære La Paz. Stedet der min kjære Juan Daniel Maranon Sandoval kommer fra. Daniel, min aller første venn i Norge. Vi møttes når vi var 5 år i barnehagen for barn som ikke snakket norsk. Blant mine bestevenner idag. En bolivianer. Den infamøse perkusjonisten i Gjengen som minner om Bez og en gjengmedlem av La Raza. Eller Vatos Locos for that matter...så man kan trygt si at jeg elsker gutten. Apropos Gjengen. Tim skulle vært her. Hørt oss synge. Han ville blitt stolt. Disse slappe hippiene som bare hører på slapp reggae, du sier? Han er en ekte Gunsn fan med A4D logoen tatovert på armen. For en logo altså.

USE YOUR ILLUSION I

Jeg kopierte kassettene som jeg fikk låne av noen gutter og min far gjorde bootlegg booklet slik at jeg kunne kjenne på følelsen av å ha orignalene i kassetthyllen min (asiat/plagiat). Jeg kopierte hele samlingen. Dette var før Spaghetti epoken.
Sammen med kassettene, Paula Abdul, Michael Jackson, Paul Anka og BT-kassetten med Rune Larsen, Tor Endresen og Sissel Kyrkjebø, hadde jeg en riktig så feita samlingen i hyllen min. Jeg hadde en gul sony walkman som kunne tåle vann. Jeg hadde også en kassettspiller på rommet. Men det var aldri vits å høre på musikk i hjemmet siden karaokeanlegget ute i stuen alltid stod på full guffe og overdøvet alt. Innimellom kunne jeg fra rommet høre min mor vræle ut klassikere som Living On A Prayer og I Just Called To Say I Love You på vietnamesisk.
Om jeg ikke husker rett hadde jeg også på et tidspunkt en Roxette kassett. Roxette. Orker ikke å bruke tid og ord på dem altså. Roxette. De er altså ikke kule i det hele tatt. For en gjeng på to med tapere. Orker ikke engang å tenke på hva de gjorde etter en gig på backstagen. Liksom Eurythmics?

USE YOUR ILLUSION II
Låten You Could Be Mine ble en stor hit på nittitallet. Den var med som soundtrack i filmen Terminator II. Husker jeg ble utrolig fascinert av at Axl sang: With your bitch slap rappin' and your cocaine tongue, you get nothing done på refrenget. Det var noe tabu med narko og banning som appelerte til meg som barn. Det må ha vært noe med disse amerikanske eller hong kong filmene på åttitallet om kokainbaroner og ninja som jeg likte så godt. Ett år etter ble jeg introdusert til Dr.Dre og Snoop. 1993. Bitch Bitch Bitch. Drugs Drugs Drugs and Imma Kill you mawfakka. Valget var lett. Jeg valgte gangstarap over rocknroll. Husker John Olav gjorde det samme. Han knakk Use Your Illusion I cden i to foran meg og Andrew. Jeg var enig om at det var det rette for han å gjøre. Det var den samme dagen som han kom hjem fra Washington med capser til hele gjengen. Forresten, hvis dere har sett filmen "The Enemy Within" med Forest Whitaker er det en stor sjanse at dere vil kunne se John Olav og Jan Eivind et sted i kulissene som statister.

SPAGHETTI INCIDENT
.....