Om Harrington og menn med langt hår

Jeg har kjøpt meg en ny jakke. Kanskje ikke så lurt siden jeg er blakk. Men jeg fant en lilla lapp i en brilleetui i den gamle vinterjakken jeg tok frem igjen. Fra i fjor vinter. I fjor. Gode tider. Jobb og alt. Har letet lenge i alle lommer og i leiligheten etter penger. Ganske ekstremt oppsig at jeg skulle finne en tusenlapp! Det føles som et sterk symbol på slutten av noe. Nå skal jeg ordne meg en jobb. Så hvis du ser meg rulle langs stripen med denne jakken...
Det er det man kaller en Harrington-jakke. En jakke med fin krage og ruter på innsiden. En type fin jakke. John Olav har en sånn. Andrew, Alistair, Lars, Daniel og Tim har også en sånn. Ikke Einar. Ikke som jeg har sett. Hvis han har en så er det neppe Lonsdale eller Sherman. Heller Wistex. Einar... Hva er det med Einar? Nylig kjøpte han et par med Adidas, den sambamodellen og det går liksom mad rykter i byen om at han har begynt med merkeklær. John Olav ringer meg midt på natten og sier: "Faen, Nam..må si deg noe...det har skjedd noe..Einar har begynt å kjøpe egne klær!! Ka skjer med at Gjengen blir stormannsgale etter albumet?..må kanskje kaste han ut av bandet....".
Einar..Ikke få meg til å gå Einar... Nå må jeg.

Ok. Enkelt og kjapt. Harrington-jakke, grå, size M, merke: Enjoi, på Swag, salg, to blide jenter i butikken, fin krage, 999,-, angrer..., så filmen This Is England i natt, tenkte; fuck it..jeg er down, men ligner ikke på de gutta, har hår og skjegg, baggy bukse, skatesko og en ny og trang jakke som går over livet..Harrington..Andrew, denne og en fake piquet Fred Perry..900,-.


Einar. Jeg bryr meg veldig mye om Einar. Han har på en underlig måte vært en av mine bestvenner siden gymnaset. Idag er han John Olavs høyre hånd og støttekontakt i John Olav Nilsen & Gjengen. Einar, den snille mannen? Einar, han som er så grei? Men det har ikke alltid vært sånn.
Jeg møtte han for første gang på ungdomskolen. Han spilte i bandet Vannis. De covret Beastie Boys og Nirvana. Vannis betyr forresten vannpipe for dem som ikke vet og disse gutta kom fra Olsvik. Min familie skulle egentlig flytte hit siden majoriteten av den vietnamesiske befolkningen i bergensområdet bor her. Olsvik. Brønndalen og Godvik. 10 minutters gange fra Vestkanten i Loddefjord. Legger ved et youtubeklipp så kan du få et lite innblikk i hvordan de gale Olsvik guttene holder det nede. NB! Dette er forresten et mod/rock-innlegg så ikke gå helt gangster-crazy etter å ha sett denne. No worries, skal hente dere inn igjen..Rock. Masse kjærlighet til mine venner fra Grunnmuren. Legendarisk låt. Love.



Einar. Man skal faen ikke skimte av denne gutten. Han røykte type Rød 3 i 7. klasse og har hatt langt hår siden. Med blafrende blondt hår og en el-gitar på ryggen uten gitarbag, bare en reim laget av et army belte, kom han brått inn i livet mitt bak på en trial-sykkel en sommerdag i Loddefjord. På Elvetun rett bak Vestkanten. Dette var på samme tid som da vi begynte å skate. (Les innlegg: Tom Penny) The dawn of the dead decade. Grungen var død. Født på nytt et halvt år etter i Olsvik.
Einar var kul. Kul i den forstand at man kunne regne med at han var farlig. Ikke kul på den snille og euforiske måten som meg. Einar myste med øyene og var hes i stemmen. Når han for engangsskyld orket å snakke, eller for densaksskyld åpne øyene... Lars Vaular sa det en gang; "Dem som snakker lavest er galest". Einar Vaagenes. Smile gjorde han heller ikke da. Husker dere Beverly Hills 90210 husker dere Dylan Mckay. Underdogen. Han semi-foreldreløse.."Hey, Im with nobody, now lets skip school and hop on the motorcycle Brenda and lets get tha hell away from outta here..". Einar var en sånn fyr:)
Vannis lagde låter som het: Confused, Paranoid, Agony og covret låter som Lithium, Rape Me og Paper Cuts. Hele den gjengen hadde langt hår som barn.
Jeg tenker og resonnerer: Disse rocke/metall-guttene hadde langt hår ned til livet i alder, si 12 til 14 år. Det har tatt meg et halvt år å gro 15-20 cm hår. Konklusjon: Helvetes jævlene begynte å spare hår fra de var 8 år?!
Elvetun ungdomsklubb holdt åpent den sommeren og det ble arrangert bandundervisning for ungdommene som ikke dro på pilgrimsferd til Kreta. En dag snek meg og Reno oss inn og satte oss i et hjørne i øvingsrommet med våre brett og store klær og snikhørte på Vannis. De spilte elektrisk gitar og headbanget på øvinger. Farlige saker. Det finnes forresten to varianter for headbanging. 1) Den du tenker på akkurat nå. Den du setter opp mot andre assiasjoner som rølp, Dave Mustaine og andre dumme boneheads og resirkulerte ølbokser via tinningen. 2) Hoof, noe helt annet. Den mer elegante og kontrollerte. Jeg var så mesmerized...Når nakkemotorikken gjør at det lange håret roterer 360 i enorme diameter, så fort at du ser ut som en gigantisk løvetann som spiller gitar.

Rockeblomst: populært leketøy fra 90-tallet.
Den og en colaboks med solbriller

Meg og Reno ble hypnotisert og øyene våre hoppet på karusellen.Virre virre virre denga denga deng. Musikken var høy og låtene var avanserte. Partier. Taktskifter. Einar og bassisten hoppet synkront i takt med musikken. Opp og ned. Opp og ned. Jeg hører for meg Spartacus med Ungdomskulen covret av Blink 182. Rock. As rock as it gets.....Manheads. Feedbacken fra peaveyforsterkene skriker etter en til våt natt, men Einar sier. Kom an! Vi stikker ut og tar en sigg då!

Hehe, merker at jeg er skikkelig lame på å beskrive musikk. Høres ut som en ungdomsroman av Torun Lian. Eller som en norsk tentamensoppgave der man kunne skrive en novelle i 6 timer. Genialt skolesystem her i landet.

Meg og Einar havnet i samme klasse på gymnaset. Da hadde han allered blitt voksen og reflekterende. En vis ung mann med tanker og meninger. Alle jentene ble intellektuelt stimulert og våt i trusen av denne melankollikeren. Jeg óg på en måte. Ihvertfall inspirert. Han begynte å gå på fjelltur på Lyderhorn og jeg tror kanskje han gjør det enda. Vi møttes igjen noen år etter på høgskolen når vi studerte førskolelærutdanningen. Idag spiller vi i to band som vissnok redder norsk rock. To barnehageonkler sammen med hel haug med barn. Jeg sitter nå i Sverige på et hotellrom alene, ganske melankolsk og innbiller meg at jeg er Einar. Og det føles godt.