Faren til Beate

Tanten til Beate

....hun bor nedi gaten....

dere kan denne...ratatata...

på vei ned Schweigaardsgate,..

...easy listening og mysigt jazz.......

((VRÆÆÆNG!!))..((EEEEEEEAK!!))

DONK-TSCHIKK-BOM-BA-STICK

DONK-TSCHIKK-BOM-BA-STICK

TAKE ME HOME TO THE PARADISE CITY WHERE THE GRASS IS GREEN AND THE GIRLS ARE PRETTY, OH WONT YOU PLEASE TAKE ME HOME. yeah-a-yeah...

Faren til Beate

I femte klasse var klassen invitert på bursdagsfest hos Beate. På et tilfluktsromm under en blokk oppi Hetlevikåsen. Ved lavblokkene nedenfor stjerneblokkene før den store litt tjukke blokken som ligger vis á vis Neptunsvei og det lille tjernet som holder åpent for hockeskøyting og drukning om vinteren. Stedene der Majja, Mathias, Flemmet og Ida (eksen til Denny) bedrev dagene. Og Boyd.

APPETITE 4 DESTRUCTION (spagat incident)

Vi ankom festen med presanger og hvis jeg ikke husker rett medbragte alle barna også egen snack. Eimer en idé om at det var kultur for medbragt godis på bursdagsselskap. Kanskje jeg blander det med skoletentamener og skoleavslutningsfest...Skal ikke spekulere så mye i akkurat dette. For trivelig var det selv om vi ikke fikk servert Soletti og saft.

Stolleken, flasketuten peker på og ikke minst, limbodans. Dansen for ortopopedi pasienter med plattfot. Loddefjord var kultivert sånn sett. Limbo. Og andedansen på St.Hans aften og Macarena for de voksne på 17.mai. Jeg var veldig beskjeden som barn med meget dårlig munnmotorikk og foreldre som mente at logoped var uaktuelt fordi: i Vietnam mumler man bare sånn... Men jeg hadde kredibilitet siden jeg var god i idrett og kampsport. I en alder av ti år visste jeg allerede forskjellen mellom Tae-Kwon Do, Kung Fu, Jiu Jitsu og dem litt streite Judo og Karate. Jeg var sprek og spenstig. Utenfor skoleplassen pleide barna å samle seg rundt meg for å se når jeg gikk ned i spagat. Kom her alle sammen, Nam går ned i spagat igjen!! Med beina separert som en familie i Loddefjord og hodet og overkroppen ned i bakken som en dø Van Damme, lå jeg der og tenkte at jeg var blitt en skikkelig populær type. Limbo var min partyjam og tross for beskjdenhet deltok jeg alltid i disse lekene og stakk av med prisen vær bidige gang. Har meget dårlig rygg idag men if push comes to shove klarer jeg nok å gå under beina til Jan Eivind. Any given day.

Beate var pappas prinsesse. Ikledd en kjole og en krone rundt det litt store hodet. Jeg husker jeg var glad på hennes vegner. Fra tilfuktsrommet Senere dro vi opp i familien til Beate sin leilighet. Som en type afterparty. Vi satt oss på huk mens faren til Beate styrte showet.

Hva er toppen av forvirring?

Farsdag i Loddefjord

Men Beate derimot, kunne lene seg tilbake i viten om at hun hadde en skikkelig fet far. Han ble en pappa for alle de fedreløse. Sturle, Stig, Espen, John Olav og Yankee var av det kaliberet som allerede i en barnsalder var musikkelskere. Guns´n´Roses var heltene. De kunne sangene og hoiet med til Guns mens faren til Beate hvilte armene på et kostestav bakk i nakken og svaiet frem og tilbake som en slange til You Could Be Mine. Vi andre satt i huk og observerte en voksen brisen mann med fem ville adhd barn rundt seg som på en hypnotisk måte betraktet denne den elleville klorinfargede Gunsn t-skjorten som han hadde på seg.

Wåow. Stiiiilig t-skjorte azz....Easily amused.

Faren til Beate tok på en LIVE GunsNRoses kassett på anlegget. Det høres ganske fiktivt ut leser jeg. Live-kassett. Hvordan kunne jeg huske? Men jeg gjør det. Slike ting klistrer seg i hodet mitt. Jeg husket også å kunne høre publikumsallsang over Welcome To The Jungel ut fra anlegget.

(( Sha-na-na-na-na-na-niiis ))

GNR LIES

Husker jeg ønsket å bli en av guttene. Det var på tide å bli en del av gjengen. Om jeg solgte sjelen min til rocknroll den kvelden blir å ta for hardt i tror jeg. På enden av dagen var det uansett Michael Jackson som stod hjertet nærmest. Michael kan jo også rocke og det kan jeg og, tenkte jeg mens jeg så meg i speilet klamret hendene min tett inntil brystet og skled dem ned mot magen og nedover mot skrittet, slik Mike gjør på rockelåten Give In To Me, musikkvideoen. En låt der Slash forøvrig også er med på.

Men jeg tillater meg friheten til å si at jeg elsket GunsNRoses den kvelden og mange år etter. Jeg gjør jo det idag óg. På en måte. Kom an, hør på tekstene og ikke heng dere opp i at Axl Rose/Oral sex ligner på Kid Rock og at Slash har, bak det tjukke håret, veldig små og kjeglete øyner. De var og er ganske geniale.

Igår satt meg og Sturle hjemme hos meg til langt ut på kvelden og sang unisont til låter som Yesterdays, Civil War og Sweet Child Of Mine. Sturle plystrer så fint til civil war. Sånn type tostemt plystring. Slik at Civil War plutselig høres ut som panfløytemelodien til El Condor Pasa og du sitter der med øyene lukket og kjenner brisen av den kalde vinden av Andesfjellene og lengter hjem til kjære La Paz. Stedet der min kjære Juan Daniel Maranon Sandoval kommer fra. Daniel, min aller første venn i Norge. Blant mine bestevenner idag. En bolivianer. Den infamøse perkusjonisten i Gjengen som minner om Bez og en gjengmedlem av La Raza. Eller Vatos Locos for that matter...Apropos Gjengen. Tim skulle vært her. Hørt oss synge. Han ville blitt stolt. Disse slappe hippiene som bare hører på slapp reggae, du sier? Han er en ekte Gunsn fan med A4D logoen tatovert på armen. For en logo altså.

USE YOUR ILLUSION I

Jeg kopierte kassettene som jeg fikk låne av noen gutter og min far gjorde bootlegg booklet slik at jeg kunne kjenne på følelsen av å ha orignalene i kassetthyllen min (asiat/plagiat). Jeg kopierte hele samlingen. Dette var før Spaghetti epoken.
Sammen med kassettene, Paula Abdul, Michael Jackson, Paul Anka og BT-kassetten med Rune Larsen, Tor Endresen og Sissel Kyrkjebø, hadde jeg en riktig så feita samlingen i hyllen min. Jeg hadde en gul sony walkman som kunne tåle vann. Jeg hadde også en kassettspiller på rommet. Men det var aldri vits å høre på musikk i hjemmet siden karaokeanlegget ute i stuen alltid stod på full guffe og overdøvet alt. Innimellom kunne jeg fra rommet høre min mor vræle ut klassikere som Living On A Prayer og I Just Called To Say I Love You på vietnamesisk. Om jeg ikke husker rett hadde jeg også på et tidspunkt en Roxette kassett.
Roxette. Orker ikke å bruke ord på dem altså. Roxette. Helvete, de er altså ikke kule i det hele tatt. For en gjeng på to med tapere. Orker ikke engang å tenke på hva de gjorde etter en gig på backstagen. Liksom Eurythmics?

USE YOUR ILLUSION II
Jeg husker han som et ikon. Han lignet på Brad Pitt. Brad Pitt med grått hår. Eller kanskje Dr. Ohm. Hjelp meg her folkens. Vet noen hvem jeg snakker om? Faren til Bishop. Han som i seinere tid hang på Poilen og gikk i mange herrens år med en svart Adidas-trøye med neon-grønne striper på siden og joggebukser med alle disse sideknappene på?

Faren til Bishop