Disse dagene...
Hører på musikk fra mine landsmenn hjemme i Japan. Jeg er delvis japanese. Jeg spiller synth fordi at disse guttene gjør det. Se hvor kul de er. Mine folk. Majoriteten av tiden går jeg rundt og innbiller meg at jeg er svart. Når jeg ser meg i speilet. Når jeg danser alene i stuen.
Og alle lar meg få gjøre min rap. Mange i min klikk er black. De sier ingenting på det.
Men nå har jeg fått hår. Stritt hår. (Hårtypen min kalles for jet black) Strammere klær. Gangholdnigen er mer trippende og skjønn. Vurderer å fjerne min nesepiercing som Tupac hadde. Jeg tror jeg er hjemme. Min Osaka.
Dette er Yellow Magic Orchestra. Min Human League. Min Bowie. Min ny-romantisme. Mitt liv.
Hør mens dere leser. Da kommer dere inn på vibben min.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Nam, er forferdelig sein her. Tok en titt gjennom dine gamle innlegg.
SvarSlettElsker disse mennene. Vokste opp med Sakamoto, har minner om endeløse bilturer med han og Sylvian på annlegget. Begynte å høre på YMO i år. Fantastisk god musikk.
Here's to Yellow Magic Orchestra,
Smiling, happy and void,
Solid state survivor!