Det var en klassetur i 10. Klasse på Sandotna Skole i 1997. Byen var York, i Yorkshire, Nord-England. Jeg skulle bo hos Mrs O'Leary og bodde i gateadressen 57 Wilton Street sammen med Kenneth, Odd Birger og Reno. Mine klassekamerater fra klasse 10B. Jeg hadde pugget alt sammen utenatt.
Hvis dere tilfeldigvis kjenner noen av mine fortellinger fra før kan jeg trygt si at alle heltinnene fra 10 C også skulle være med. Blant annet legendene Maria, Helene, Christel, Cathrine og Stine. Sorry borry til jentene i klasse 10 B... Skyld på BT. Ok, la gå. Linda og Kristine aka Ace Ventura, hei!
Ikke minst var blant annet mine getoboys Daniel M, Espen T og John Olav også i klasse 10 C.
Gary Speed 2
Dagene før vi reiste lå jeg på rommet mitt og dagdrømte om England. Jeg hadde ingen anelse om at det skulle se grått og trist ut slik som det gjør hos Mr. Bean. Jeg trodde han var norsk – fra Oslo, liksom.
Needless to say at York var ja, grå og trist. Vi ble innlosjert i det skitne nabolaget i forstaden hos Mrs O'Leary og hennes datter og alle kattene. Det så ut slik som du sikkert kan forestille deg. Arbeiderklassestandard, brune murhus, hvite dørkammer, bleike ungdommer i gatene, lunkne bønner i tomatsaus toppet med et stort flak bleik isbergsalat.
England hadde selvfølgelig nok å tilby for oss som aldri hadde opplevd Kentucky Fried Chicken, Footlocker, Madame Tussauds og et eller annet torturmuseum. Jeg lot meg til og med fascinere av ymse obligatoriske skolebesøk som blant annet den gigantiske Yorkshire kirken. Whitetrash som jeg er av natur husker jeg kanskje aller mest kinofilmen Speed 2 med Keanu Reeves.
På en av de fine kveldene jeg husker samlet vi oss som vi vanligvis gjorde i Loddefjord, på basketballbanen. Den fordervede basketbanen var ikke så fin som den på Sandgotna Skole, men det var noe annet. Basketballnettet var av stålkjetting der vi i Norge vanligvis har nylonstoff. Vi hadde sett slike i amerikanske hoodfilmer og alltid latt oss fascinere av hvor stilig det klinger når ballen treffer kurven. Det var ikke vanskelig å overtale han gale fyren i klassen min, Deigen, til å klatre opp på basketkurven og rive stålnettingen av hengslene. Vi ble oppdaget og kom i klammeri med de illsinte britiske ungdommene med Adidas knappebukser og bmx-sykler. Men med gode universelle G-normer, noe vi LOD nasty boiz har, løser man alle verdensproblemer med en fair runde med enogtjue. Vi vant. Om jeg ikke husker rett fikk vi med oss kjettingen hjem.
31.August, den tredje dagen i York: Jeg våknet opp i huset til Mrs O'Leary og hennes datter som satt som klistret foran TV-en og gråt. En tragedie hadde rammet nasjonen og prinsesse Diana var omkommet i en bilulykke i Paris. Byen så enda mer grå ut enn noensinne. Vi var der. Likevel er det noe annet jeg husker midt i all sorgen. Jeg sto inne på Footlocker og så på klær og til min store overraskelse oppdaget jeg at sportsmerket Nike hadde tatt vekk skriften i sin logo. Plutselig skulle «swooshen», Nike sin gjenkjennelige logo, stå for seg selv. Helt på egen hånd. Som når far slipper taket fra sykkelen til sin sønn, som et taterbarn på flyplassen … Just Did It.
Klasseturen møter sin slutt, men det er også her fortellingen møter sitt vendepunkt. Vi befinner oss på englandsbåten på vei hjem og jeg står ute på dekk alene. Jeg bruker opp det siste bildet i filmrullen på mitt engangskamera på solnedgangen og det åpne havet. Jeg antar at jeg også har Christel i tankene. Men nei, fortellingen skal ikke ende med at hun kommer ut på dekk og leier meg i hånden. Jeg stirrer i det mørke havet og på de hvite bølgeskvulpen. Plutselig flyter det som ligner et svart og langt gummidekk opp og ned av vannet inntil båten. Noen sekunder ser jeg også en stor hvit flekk og en ryggfinne. Så er den vekke. Og det var det. Dagen etter er vi hjemme i Bergen og alt var antagelig som normalt. For meg også.
Jeg har holdt dette for meg selv. Frykten for å bli misforstått eller ledd gjorde at jeg valgte å holde synet for meg selv.
I DAG HANDLER det ikke lenger om hva jeg så. Det er den spesielle og udefinerbare følelsen, kriblingen, spenningen, frykten og gleden innvendig som er viktig. Den vil jeg aldri få tilbake igjen. Det er heller ikke meningen tror jeg. Men noen ganger når jeg tenker på spekkhoggeren lurer denne lille fornemmelsen seg frem. Og ingen kan toppe den. Selv ikke jentene i 10A. Ja, den var sinnssyk stor den spekkhoggeren.
Publisert i Bergens Tidende 02.02.2011
